Mellom uredelighet og dårlig forskning finnes et alvorlig tomrom

Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning har behandlet en bekymringsmelding knyttet til forskningen om Alexander L. Kielland-ulykken ved Universitetet i Stavanger (UiS). Ref. sak 2026/50 i møte 29. mai 2026.

Granskingsutvalget konkluderte at det ikke var grunn til å opprette sak på eget initiativ om denne forskningen eller å vurdere håndteringer ved UiS. Begrunnelsen er utdypet i ett brev fra Hans Petter Graver, leder av Granskingsutvalget på vegne av Granskingsutvalget.

Begrunnelsen er prinsipielt interessant og fortjener bredere diskusjon enn den konkrete saken alene.

Utvalget understreker at ikke alle brudd på forskningsetiske normer faller inn under uredelighetsbegrepet. Forskningsetikkloven retter seg mot forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt.

Samtidig påpeker utvalget at forskning skal kjennetegnes av saklighet, etterrettelighet, klarhet og etterprøvbarhet. Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Hva skjer når forskning bryter med slike normer uten at forholdet anses å være vitenskapelig uredelighet?

Granskingsutvalgets svar er at uenighet om kilder, fremstillinger og konklusjoner først og fremst må løses gjennom faglig og offentlig meningsutveksling. Det er et synspunkt som bygger på viktige verdier, akademisk frihet og ytringsfrihet. Men forutsetningen bak argumentet fortjener nærmere ettertanke.

For at offentlig meningsutveksling skal fungere for faglig debatt, må det eksistere arenaer der kritikk kan fremmes og bli møtt. Det må også finnes en reell vilje til å delta i debatten. Hva skjer dersom forskerne som fremsetter omstridte påstander ikke ønsker å svare på kritikk? Hva skjer dersom det ikke finnes et faglig forum hvor uenigheten kan prøves?

Maktforhold i debatt er også en viktig faktor. I teorien kan alle delta i den offentlige debatten. I praksis er ikke alle stemmer like sterke. En forskningsgruppe ved et etablert universitet, ledet av en professor og støttet av institusjonens faglige autoritet, har en helt annen tilgang til offentligheten enn enkeltpersoner eller små grupper uten tilsvarende ressurser.

Når slike asymmetrier er til stede, blir det vanskelig å hevde at offentlig meningsutveksling alene sikrer nødvendig kvalitetskontroll.

Dette er særlig relevant i saker med sterke emosjonelle og politiske dimensjoner. I Kielland-saken oppfatter mange at forskningen fra Universitetet i Stavanger støtter et krav om ytterligere kompensasjon til de etterlatte og overlevende. Det er forståelig at dette skaper sympati og engasjement.

Men nettopp derfor kan det også bli vanskeligere å rette kritiske spørsmål mot forskningens metode, kildebruk eller konklusjoner. Mediene vil ofte være varsomme med å utfordre forskning som oppfattes å støtte ofrene for en stor nasjonal tragedie. Resultatet kan bli at forskning som burde vært gjenstand for grundig faglig prøving, i stedet skjermes av de politiske og emosjonelle rammene rundt saken.

Et annet spørsmål som fortjener oppmerksomhet, er om offentlig meningsutveksling alene er et tilstrekkelig korrektiv i forskningsområder hvor feil kan få alvorlige konsekvenser for samfunnet. I mange fagområder er forskning ikke bare et bidrag til en idédebatt.

Den danner grunnlag for beslutninger som påvirker menneskers helse, sikkerhet og livsvilkår. Innen medisinsk forskning kan mangelfull metode, selektiv bruk av data eller feilaktige konklusjoner påvirke behandlingsvalg, helsepolitikk og befolkningens tillit til vaksiner og legemidler.

Innen tekniske fag kan feil i forskning om konstruksjoner, materialteknologi eller sikkerhetsanalyser få betydning for eksempelvis hvordan broer, offshoreinstallasjoner eller kjernereaktorer utformes og drives.

I slike tilfeller er ikke konsekvensen av feil forskning bare at forskere er uenige med hverandre. Konsekvensen kan være at beslutninger tas på sviktende grunnlag, med reelle følger for menneskers liv og sikkerhet. Derfor er det verdt å spørre om prinsippet om at faglige uenigheter primært skal løses gjennom offentlig debatt alltid er tilstrekkelig.

Offentlig meningsutveksling er viktig, men den kan ikke alene erstatte systemer som skal sikre kvalitet, etterprøvbarhet og ansvarlighet i forskning. Her har akademiske institusjonene et viktig ansvar. I forhold til forskningen om Kielland-ulykken ved UiS er noen av publikasjonene ikke fagfellevurdert til tross for alvorlige påstander mot involverte parter.

Poenget er ikke at forskning skal granskes hver gang noen er uenige i en konklusjon. Akademisk frihet forutsetter rom for faglig uenighet. Men dersom alvorlige brudd på sentrale forskningsetiske normer ikke omfattes av granskningssystemet, og offentlig debatt samtidig ikke gir en reell mulighet for korreksjon, oppstår det et tomrom.

Spørsmålet er om dagens system i tilstrekkelig grad ivaretar tilliten til forskning når problemene befinner seg i gråsonen mellom vitenskapelig uredelighet og dårlig forskningspraksis.