Advarer mot en fargeløs campus

Samling av campusene på Gløshaugen må ikke føre til at de nye bygningene blir fargeløse kolosser i svart eller hvitt. Fargeforskerne ved Institutt for byggekunst, form og farge viser til at NTNU har en fargerik tradisjon å ta vare på.

Publisert Sist oppdatert

Sammen med instituttleder Alex Booker har hun de siste årene dratt i gang en debatt i Trondheim om det stadig gråere bybildet. De tradisjonelle trondheimsfargene må vike plass for gråmalte eneboliger og bygårder, eller dominerende nybygg i hvitt eller svart. Petter Stordalens Clarion-hotell på Piren og det nye Scandic-hotellet på Lerkendal er eksempler på dagens trend med å bruke minst mulig farger.

Et eller annet skjedde på veien. Når vi rusler rundt på Gløshaugen, ser vi det ligger en bevisst tanke bak fargebruken og en glede over å sette sammen farger til et helhetlig uttrykk. Og likedan: Passerer vi Bunnpris (gamle Lavpris) i Munkegata, så ligger trebygningene der som perler på ei snor, ikledd trondheimsfargene. For én gang, i nær fortid, var valget av farger basert på kunnskap og faglighet – med utspring fra NTNU.

Bruno Lundström er kunstner og tidligere professor i form og farge ved NTNU. Ifølge Booker og Angelo satte han preg på en hel generasjon arkitekter med sin fargeforståelse. Han overtok undervisninga i farge etter professor Arne E. Holm, som var professor ved NTH fra 1947 til 1978. Det var Holm som fargesatte de eldre bygningene i Munkegata, basert på tidligere, historisk fargesetting. Og han stod sentralt i arbeidet med å sette farge på byens bygningsfasader.

De forteller at det typiske for Trondheim er at byens farger ligger mellom gråskalaen og de sterke fargene. Gløshaugens farger ligger innenfor denne paletten, men er noe lysere fordi bygningene er så mye større.

Nå står en samling av campus for tur. Da vil det komme nye bygninger på Gløshaugen-platået, men vi vil også bevege oss vekk fra haugen, ned mot Øya og nærmere byen.

For fargene betyr noe for identiteten, skaper atmosfære og sier noe om hva Trondheim er. Variasjon og valg av materialer blir også viktig. Begge understreker at man ikke kan skille farge fra valg av materialer. Rustet stål er en farge samtidig som det er et materialvalg. Kobber utvikler en patina som gir atmosfære og historie.

For innerst inne ligger det en frykt for at det kan bære galt av sted. At den dagen ansatte og studenter fra Dragvoll flytter til Gløshaugen og nærområdet, så er det noen høye fargeløse kolosser som tar imot dem.

Alex Booker er enig, og tar avstand fra dagens strømning som satser på vedlikeholdsfritt materiale uten patina:

Det som gjør dagens Gløshaugen så vellykket, ifølge de to fargeglade forskerne, er variasjonen mellom byggene. Variasjon i farger og materialer. Ru og glatt. De peker på Realfagbygget, som er et av de sentrale byggene som ikke er fargesatt av Bruno Lundström. Det er for det meste grått, men bruken av gult og rødt bryter opp formene og gir liv. Så de hadde fargebruken litt i mente da de førte opp bygget, og fikk til summen: farge, materialitet, høyde og volum på ei tomt som i utgangspunktet var liten.

Hun synes ikke Stordalen-hotellet er stygt i seg selv. Det er plasseringa som er elendig. Barcode i Oslo har interessante bygninger hver for seg, men mangler variasjon. Det blir en Berlinmur.

Utforminga av St. Olavs Hospital er vellykket fordi de brukte penger på å fremme helse, mener hun. Det vises både på fargesetting og variasjon i materiale og topologi.

Hun mener det er blitt slik at arkitektene sender inn sine forslag, og så vil eiendomsutviklerne gjøre det billigere og mer vedlikeholdsfritt. De erstatter farger og materialer som er satt sammen ut fra en helhetlig komposisjon og bygningsartikulering, til noe billigere eller enklere.

Men nå er i hvert fall lys- og fargegruppa ved Institutt for byggekunst, form og farge i ferd med å skape økt bevissthet rundt fargebruk, både i den offentlige debatten og blant arkitektstudentene. For på et eller annet sted på veien forsvant fokuset på farge i arkitektonisk sammenheng. Og slik Alex Booker og Kine Angelo ser det: Hvis ikke arkitektene kan farge, så er de også ute av stand til å argumentere for mer fargebruk i bymiljøet.

Powered by Labrador CMS