Ruster folk for opprykk

- Å skrive opprykkssøknad er en egen sjanger, sier Torlaug Løkensgard Hoel, som er professor i fagdidaktikk ved Program for lærerutdanning.

Sammen med professor Sissel Lie ved Institutt for moderne språk har hun de siste fem årene kurset nærmere femti kvinner som ønsker opprykk til professor ved NTNU og Universitetet i Tromsø.

Tar ikke æren

Hun vil ikke på noe vis ta æren for at fire av de fem kvinnelige førsteamanuensene som deltok på opprykksseminaret høsten 2008, nå er tilsatt i professorstillinger.

- Det er eksepsjonelt bra at så mange fikk gjennomslag, men det kan ikke sluttes at dette skyldes seminaret. Dette var godt kvalifiserte og kompetente folk, og de ville nok ha fått opprykk uansett, slår Løkensgard Hoel fast.

Det eneste hun går med på at hun og Sissel tar noen eventuell ære for, er at deltakerne kanskje fikk hjelp og inspirasjon til å skrive en enda bedre søknad enn de ellers ville gjort. Siden de var få som deltok, kunne kurslederne lese gjennom søknadsutkast og gi råd til hver enkelt.

Gir et puff

- Noen av kursdeltakerne våre sier også at seminarene blir et ekstra puff til faktisk å sette seg ned å skrive en søknad. Mange går alene med tankene om å søke opprykk. Det er et sjansespill, og ikke noe man utbasunerer. Nederlaget oppleves stort for den som ikke lykkes, sier professoren.

Sammen med Sissel Lie har hun også holdt skrivekurs for akademikere og forskere, ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner – samt instanser som Riksrevisjonen og helse- og sosialetaten.

En egen sjanger

Torlaug Løkensgard Hoel understreker at det å skrive søknad om opprykk, er en helt egen sjanger. Noe helt annet enn å søke en stilling lyst ut med en tekst, der det legges klare føringer for hva en arbeidsgiver er ute etter.

- En opprykkssøknad har ikke noen slike signaler å forholde seg til. Mange er derfor usikre på utformingen av det, sier professoren.

Hun understreker at kvalitet og kompetanse selvfølgelig er det viktigste, men kandidater må vite hvordan de skal fremstille kompetansen sin.

- Dét er det vi jobber med på seminaret, sier hun.

Uttalelser som verktøy

På seminarene går de blant annet gjennom kriterier for opprykk. De to professorene har også gjort verktøy av tidligere opprykkssøknader fra folk som har lyktes. Det gir deltakerne et konkret bilde på hvordan de kan forfatte sin egen søknad. I tillegg gir de flere eksempler på uttalelser fra vurderingskomitéer. Både positive vurderinger, og vurderinger som slutter at søkeren ikke er kompetent.

- Noen av disse kan gjøre enkelte kursdeltakere betenkt. Enkelte uttalelser kan jo leses slik at komitéen nærmest er rystet over at kandidaten overhode har våget å søke. Men oftest fungerer søknader og uttalelser som øyeåpnere, fremholder Løkensgard Hoel.

Sårbare søkere

I likhet med professor Sissel Lie, har hun selv sittet i en rekke slike komitéer. Hun sier hun er opptatt av nettopp dette, at gode kommisjoner bør være både samvittighetsfulle og se fremover. Kandidatene må ofte vente halvannet år, før uttalelsen faller. De er ofte i en sårbar situasjon, og to år må gå før de igjen kan søke hvis de ikke får godkjent professorkompetanse.

- Gode kommisjoner peker på hva vedkommende må arbeide videre med, og være konkrete på hva som skal til for å lykkes. Det er viktig å veie sine ord, og passe på å ta vekk formuleringer som kan tenkes å såre vedkommende. Vi skal kunne se søkere i øynene etterpå, sier hun.

Ikke politisk motivert

At opprykkseminarene til nå har vært holdt for kvinner, skyldes at oppdragsgiverne så langt har likestilling som arbeidsfelt.

- Det ligger ingen politiske føringer i dette fra vår side. Vi opplever dette som et viktig og meningsfylt arbeid. Det handler om å få frem og synliggjøre kompetanse. Behovet for dét er uavhengig av kjønn, sier Torlaug Løkensgard Hoel.

Ved NTNU er det Svandis Benediktsdottir, likestillingsrådgiver i rektors stab, som har bedt de to professorene om å holde kurs. Samme type initiativ kom fra Universitetet i Tromsø.

- Felles for mange som tar kursene, er at de er usikre på om de er kvalifisert nok for å søke. De skal gjennom en lang prosess, og de vet aldri hva utfallet blir. Det er ofte en ensom situasjon. Selv om man ikke har flagget høyt at man har søkt, vil det føles som et nederlag om man ikke når gjennom, sier professor Torlaug Løkensgard Hoel.