Sentraliseringens skyggeside

Dataproblemene ansatte ved NTNU-Trondheim nå har opplevd i flere uker fordi vi på død og liv skal sentralisere IT tjenestene, er nok et skinnende eksempel på at vi «sparer oss til fant». Det så sikkert flott ut på en eller annens regneark at ressurser kan spares ved å sentralisere IT tjenester, inkl. datalagring.

Hadde lagringen forblitt lokalt, ville vi dog aldri hatt slike skaleringsproblemer, ei heller ikke risikert at så mange blir affisert av eventuelle problemer. Denne kostnaden og risikoen må frem!

Denne siste episoden hvor jeg og mange andre stadig vekk over flere uker ikke får tilgang til kritiske datafiler for forskningrapportering og undervisining, og må bruke flerfoldige ekstratimer på å gjenskape ting i «skyen» til enten Google eller Microsoft for å i det hele tatt få gjort det vi skal, er rett og slett uakseptabelt. Hvordan kan vi bli motivert til å søke nye EU-prosjekter med nådeløse frister når en over så lang tid ikke kan stole på IT-infrastrukturen en er avhengig av?

LES OGSÅ: NTNUs datasystemer kneler

Enda mer skremmende

Det som dog er enda mer skremmende, er at det nå planlegges at all "ordinær" IT-støtte også skal sentraliseres. Det kan ikke gå bra annet enn for dem som sitter å teller på knapper på kort sikt. Jeg vet allerede hvordan fagstaben på andre fakulteter som har sentralisert IT tjenestene sine lider av at de ikke lenger får tak i personer som de føler de har et forhold til og som skjønner deres behov.

Fagmiljøene på NTNU er mye mer variert og utfordrende å støtte enn typiske bedrifter. Derfor vil ikke klassiske innsparingsmodeller brukt i industrien nødvendigvis fungere godt ved NTNU.

Vi som driver forskning og undervisning på data kan ofte klare mye selv, men samtidig har vi unike og utfordrende behov når det gjelder spisskompetanse på IT, og er dermed desto mer bekymret for svinnende lokal IT-støtte – både for undervisning og forskning. Vi blir også lett misbrukt som IT-support av kolleger når de ikke lenger får den støtten de trenger.

Kostnaden

Desverre er resultatet av slik over-ivret sentralisering at det er oss sluttbrukere som tar støyten – vi som formodligvis har oppgaven med å gjøre NTNU fremragende på forskning og undervisning. Det er nemlig en høy skjult kostnad av alt ekstraarbeid som vi faglærere må ta når vi ikke får den støtten vi trenger. Dette gjelder både ang. IT og IT-støtte, så vel som støtte til alt fra anskaffelser og ansettelser til prosjekt- og undervisningsstøtte. NTNU har ikke råd til å ta denne kostnaden, om en tenkte seg om!

Tæring på lojalitet

At organisasjonen nå også «røsker opp» alle administrative ansatte og gir dem følelse av en usikker hverdag, smitter også over på oss faglige. Det føles som om NTNU er i ferd med å «gå opp i liminingen». Det tæres hardt på lojaliteten i alle ledd. Det er nemlig ikke lokalt vi har for mange administrative -- men sentralt – ofte for å følge opp nye pålegg fra «oven». Måtte våre ledere og oppdragsgivere klare å se konsekvensene av det de gjør før det er alt for sent!