"Teknologi er ikke verdinøytral"

"The patch" er en tenkt teknologisk nyvinning som gjør det mulig å oppleve andre menneskers fysiske sanseinntrykk og følelser. Den amerikanske kunstneren Melanie Gilligan åpner søndag en utstilling som er tenkt å utfordre folks holdninger til måter vi kommuniserer på. Gilligan gjør det ved å ta en grunntanke fra science fiction-litteraturen i bruk: Den som kan oppsummeres i spørsmålet "Hva om?".

I dette tilfellet er spørsmålet: Hva om det fantes en protese som kan implanteres i menneskers gane, som gjør det mulig å kommunisere kroppslige sansefornemmelser – smak, smerte, pirring, og mer til. Hvordan vil dette påvirke oss, på kollektivt plan?

Hva skjer med vår måte å kommunisere på, om det er mulig å dele den kroppslige opplevelsen av egen fødsel til sine venninner? Hva skjer om arbeidsgiver krever at ansatte implanterer "The patch" fordi det anses nødvendig i jobben? Hvilke former for kommunikasjon blir overflødig når alle inntrykk i prinsippet kan deles? Hvordan må pedagoger endre sin virksomhet? Hvilke kommersielle muligheter fins? Hva med sikkerhetstjenestenes virksomhet? Vil lovgiverne henge med?

Lenke til utstillingen

Visste ikke hva som ville skje

Gilligan utforsker slike problemstillinger i det som framstår som en TV-serie, hver episode 15 minutter lange. Utstillingen har fått navnet "The Common Sense" og vises på femten skjermer som er montert på et nettverk av metallrør.

Serien er en samproduksjon av Casco, De Appel og Den Hallen i Nederland. "The Common Sense" vises her for første gang i sin helhet, på Trondheim Kunstmuseum. Det er direktør Johan Börjesson som tok initiativ til å få utstillingen til Trondheim, etter å ha sett den i Amsterdam. 

Til UA sier Gilligan at hun ville utforske spørsmålet om man hadde denne typen teknologi i samfunnet, hva ville hende da?

- Jeg hadde ingen klare forventninger til hva jeg ville skulle hende, men ønsket å utforske samspillet mellom mennesker, kommunikasjonen dem i mellom, med en slik teknologi tatt i bruk.

- Før du satte i gang arbeidet med utstillingen: Hadde du en konkret forestilling om det som kom til å hende ville være godt eller dårlig – og hvordan gikk det med forventningene?

- Til å begynne med, for om lag fem år siden, tenkte jeg blant annet på hva økonomiske mekanismer gjør med oss, jeg tenkte på den arabiske våren, på Occupy Wall Street-bevegelsen – slike ting. Til å begynne med bar jeg med meg noen forestillinger om at "The patch" kunne ha en positiv innvirkning på de prosessene, men dette endret seg i negativ retning. Siden har det svingt fram og tilbake.

Inviterer til refleksjon

Gilligan inviterer publikum til å reflektere omkring muligheter en slik teknologi har, samt på hva som kan hende om mekanismer eller aktører setter stopp for disse mulighetene og gjør noe ondt i stedet.

Teknologi er i seg selv verken ond eller god. Samtidig blir det for enkelt å si at den er nøytral, poengterer den amerikanske kunstneren.

- Vi ser utviklingsretninger innen blant annet digitale teknologier, som for eksempel gjør det mulig for arbeidsgivere å kontrollere medarbeiderne på en helt annen måte, sier hun.

- Et annet eksempel er delingsøkonomien, teknologiene som anvendes der, som endrer økonomiske realiteter for folk.

- Hva med teknologene: Ser du dem som klassiske ignoranter med hensyn til moral og politikk?

- Svaret er at jeg ser ikke på enkeltindivider som sådan, eller bestemte typer mennesker, eller hva disse gjør. Med "The Patch" prøver jeg å rette oppmerksomheten mot gruppedynamikk, mekanismer som er involvert i sosial endring, hva som skjer i det store bildet.

Muliggjør økt kontroll over ansatte

- Hvilke sider ved gryende teknologier (emerging technologies) – som du forestiller deg med "The Patch" – finner du mest urovekkende?

- Det handler om strukturelle endringer i arbeidslivet, hvor gryende teknologier gjør det mulig å måle og styre arbeidsprosesser vesentlig sterkere, om økonomisk grådighet og behov for å måle menneskelig aktiviteter i økonomiske termer.

- Hva tenker du på, rent konkret?

- Som for eksempel ulike elektroniske planleggingsverktøy innen større virksomheter, hvor du ikke bare planlegger egne møter og andre aktiviteter gjennom arbeidsdagen, du ser også kollegenes kalendre – og overordnede ser underordnedes kalendre, og får i økende grad mulighet til å gå inn i disse og endre på dem. Dette skjer allerede: Ansatte kommer på jobb og får sine kalendre organisert i detalj, slik at arbeidsgiveren kan ha dem kortere tid på jobb. De kan betales mindre, og arbeidsgiver får muligheter til å kutte i ulike sosiale ytelser. Dette skjer allerede i USA. Slik vokser prekariatet i omfang.

- Får vi vanlige folk bedre eller dårligere styring over våre egne liv?

- Det er noen underlige prosesser på gang nå – på den ene siden får vi utøkt våre muligheter til å kommunisere mer, med flere mennesker. På den andre siden skjer det saker som vi ikke overskuer fullt ut, som vi mister, i situasjoner hvor vi er i kommunikasjon med mennesker.