Veien til lykke

Til vanlig finner vi Pål Kvello på Kavli-instituttet på Øya. Der jobber han som postdoktor ved Senter for nevrale nettverk. Kvello forsker på hjernen. Den delen av hjernen som kalles entorhinal cortex. Dette området er svært viktig for læring og hukommelse knyttet til navigasjon.

Lykkejegere

I boka «Lykkemedisin» navigerer romanforfatteren Kvello de to hovedpersonene Gunnar og Jonny gjennom en rekke latinamerikanske land. Underveis møter de på eksotiske kvinner, fattigfolk, kjeltringer og eventyrlystne backpackere. De blir konfrontert med slum og kriminalitet. Mens de famler seg gjennom land etter land – Mexico, Guatemala, Nicaragua, Colombia og Venezuela, for å nevne noen – er det egentlig lykken de leter etter. Den finner de ved hjelp av ytre stimuli. Problemet er at lykkerusen er kortvarig. Men etter å ha trynet skikkelig, greier til slutt Gunnar å finne en mer stabil vei til et lykkeligere liv.

Og det er her forskeren Pål Kvellos kunnskaper om hjernen kommer til nytte.

Kontrollere og styre tankene

- Det høres kanskje klisjéfylt ut, men vi kan faktisk tenke oss glade, sier han.

Og forklarer:

- Jeg ønsket å skrive ei bok som på en enkel og spennende måte beskriver det nevrobiologiske grunnlaget for smerte og behag. Det er ikke direkte relatert til det jeg forsker på akkurat nå, men det har å gjøre med hjernens evne til fleksibilitet. Forskning viser at den voksne hjernen kan reparere skadede områder, produsere nye hjerneceller og få områder som tidligere hadde en funksjon til å utføre andre funksjoner.

Hjerneforskeren mener denne forskningen har revolusjonert vår forståelse av hjernens kapasitet. Hjernen ser også ut til å kunne endre seg som et resultat av de tankene vi tenker, og forskning tyder på at vi kan bruke våre bevisste tanker til å omkoble hjernen, slik at den får en mer ønskelig sammensetning.

- Dette betyr at vi kan endre vår personlighet basert på hvordan vi tenker. Når det gjelder sinnstilstandene våre, handler det om å få kontroll på tankene og styre dem i riktig retning. Da kan vi bli lettere til sinns, forklarer han.

Påvirke ditt lykkenivå

Kvello er opprinnelig utdannet biolog. Da forsket han blant annet på smakssystemet og brukte nattsvermere og bananfluer som modelldyr. Siden smaksansen er nært knyttet til belønningssystemet i hjernen, lærte han også en del om dette. Denne kunnskapen om behag og ubehag koblet han til egne minner fra en reise han foretok i Latin-Amerika i 2001. Disse var også relatert til smerte og behag. Han begynte å skrive ned minnene fra den opplevelsesrike turen, og etter hvert tok romanen form. «Lykkemedisin» har derfor sterke selvbiografiske trekk.

- I visse sinnstilstander blir det fort en ond sirkel. Man fokuserer lett på det dårlige, kjører seg fast i bestemte tankebaner og graver seg ned. Hjernen er så fleksibel at du kan modifisere sanseinntrykk i ganske stor grad. Ved å trene, jobbe med deg sjøl og dine egne tanker, kan du få kontroll over disse og til en viss grad påvirke ditt lykkenivå, sier han.

Flere tenker i samme baner

Romanforfatteren og forskeren blir veldig interessert når UA forteller ham at vi tidligere har skrevet om en studie ved Psykologisk institutt. Studien tar utgangspunkt i at deprimerte personer strever med tanker som kverner rundt og rundt i hodet. Gjennom metakognitiv terapi skal pasientene lære å få kontroll over de negative tankene. Rett og slett lære å gi litt faen.

- Sier du «gir litt faen», sier Pål Kvello og hopper ivrig i stolen.

- Nettopp det skjer i en scene i boka. Gunnar må gi opp, være klar til å dø og være villig til å slippe alt – og da kan han bygge seg opp igjen.

Lykke er pop

Kvello har valgt seg et tidsriktig tema. I høst sender NRK serien «Oppdrag lykke», der hovedpersonene skal øve seg på å bli lykkeligere ved hjelp av positiv psykologi. Men han kan ikke beskyldes for å hive seg på trender i tida. Han har skrevet på romanen siden 2008, i perioder og i helgene.

I utgangspunktet var det bakt inn mer nevrobiologi i boka, men for å gjøre den mer spennende, og for å tilfredsstille forlagene, ble den faglige biten tonet ned.

Formidling

- Som forsker må du være faktabasert og analytisk, mens en roman åpner for fri fantasi og tolkning: Har det vært et stort sprang?

- Nei, det synes jeg ikke. Vitenskap handler også mye om å lage gode historier, men vi kan naturligvis ikke modifisere dataene. Utfordringen er å tilpasse den røde tråden i historien, slik at du ser dataene i et nytt lys. Forskning er absolutt formidling. Og særlig siden forskning også er finansiert av private sponsorer, må vi formidle forskningen slik at de forstår den, sier han.

Depresjon er vanlig

Skrivinga har gitt mersmak. Kanskje blir det flere romaner, eller andre sjangre. Nå er han opptatt av å få markedsført «Lykkemedisin». Den er utgitt på det lille forlaget Publica Bok og det er ikke gitt at bokhandlene vil gi den sentral plassering ved inngangsdøra. Men den er i hvert fall i salg hos nettbokhandlene. Bokanmeldelser ser han også fram til, i hvert fall hvis kritikken er konstruktiv. Han håper mange fatter interesse for budskapet i boka.

- Folk flest har minst én hard depressiv periode i livet. Det å oppleve depresjon er helt vanlig og noe man må jobbe med. I stedet for å velge enkle løsninger: teste narkotika, ta lykkepiller, sjekke damer, spise, vil jeg med boka formidle at det går an å jobbe med seg selv, pleie hjernen og få kontroll over tankene. Det gir en mer stabil form for lykke. Til syvende og sist er det uansett din hjerne som må endres dersom du skal bli et lykkeligere menneske, konstaterer han.

Felles interesser

Seinere på kvelden får UAs journalist en epost fra ham. Da har han lest UAs tidligere artikkel om de to forskerne ved Psykologisk institutt, og skriver:

«Som jeg skulle sagt det selv, og romanen min beskriver jo nettopp dette i praksis. Jeg må kontakte dem!»

Kanskje ser vi her starten på et framtidig tverrfaglig samarbeid mellom hjerneforsker og psykologer?

LES OGSÅ: Om å gi litt blanke