året som gikk

Lite visste jeg at noen elsket Dragvoll

Som student trodde jeg ingen elsket Dragvoll. En hyggelig liten overraskelse ved campusdebatten var å se at jeg tok feil.

I alle mine studieår på Dragvoll tilbrakte jeg nok mer tid på Gløshaugen.
I alle mine studieår på Dragvoll tilbrakte jeg nok mer tid på Gløshaugen.
Publisert Sist oppdatert

I år var virkelig året vi kunne døpt avisa om fra Universitetsavisa til Campussamlingsavisa. Det stadig krympende campusprosjektet har åpenbart vært noe som både vi og våre kjære lesere har tenkt mye på. At en stadig voksende misnøye med et stadig krympende prosjekt skulle utvikle seg er kanskje ingen overraskelse. Men den stadig voksende Dragvoll-patriotismen er noe som nok har overrasket meg litt.

Definitivt ikke den første gangen Dragvoll endte opp som budsjettaper

Jeg begynte selv på Dragvoll for et lite tiår siden. Mitt første år var jeg relativt flink til å komme meg på bussen å dra på forelesningene i mine introemner i historie. Men sakte men sikkert dabbet det av. Dragvoll føltes stadig lengre fra min sentrumsnære studenthybel. Etter hvert som Studentersamfundet tok over som min primære dannelsesinstitusjon gjorde en økning i budsjettposten for øl at transportsektoren ble nedprioritert og busskortet som tok meg med opp til Dragvoll ble droppet. Definitivt ikke den første gangen Dragvoll endte opp som budsjettaper.

Mitt primære bevegelsesmønster holdt seg innenfor en kilometers radius av Studentersamfundet. Veien til Dragvoll ble enten lang, dyr eller en kombinasjon av begge deler. Visittene ble for det meste for å avlegge eksamen eller å skaffe en bok et par ganger i semesteret.

Jeg fortalte meg selv at jeg nok ville dratt på forelesninger om jeg bare hadde vært Gløsing, men noen av oss ble født for å reflektere, drøfte og spekulere og var ei noen kløpper i matematikk. Om jeg egentlig hadde vært så mye flinkere er ikke godt å vite, verv og lange kvelder i Samfundets krinker og kroker, var uansett gøyere enn forelesning, syntes nå jeg. Forøvrig var jeg av den grunn allerede mer på Gløs enn på Dragvoll, for det var der Under Dusken hadde sine redaksjonsmøter.

Jeg tenkte at et campusprosjekt nok hadde vært fint så kunne jeg studert på Gløs jeg også. Dette var det jo snakk om da jeg begynte å studere der. Der er det visst fortsatt noen år å gå på om det skulle blitt realisert. Campusprosjektets tidshorisonter var nok ikke det jeg tenkte mest på før jeg begynte å jobbe i Universitetsavisa (Campussamlingsavisa?).

I min fraværendehet lærte jeg meg aldri å elske Dragvoll. Jeg trodde vi alle mente det var for langt unna, for kaldt og for falleferdig. Og noen av de tingene er det nok. Overraskelsen var uansett stor da mange ivrig forsvarte Dragvoll. Ja, utryggheten rundt kontorsitasjonen i et nybygg gjør nok at mange vil holde på sine kjærlige enekontor. Men også blant mine Dravollvenner som faktisk benyttet seg av lesesalene har jeg hørt en utpøsing av kjærlighet for gamle Dragvoll.

Kanskje var det en del av oss som humanister og samfunnsvitere som identifiserte oss med bygningsmassen? Underfinansiert, ingen vet helt hva man skal gjøre med det og alltid litt på siden når noen snakker om NTNU. Kanskje ville man bare ha noe eget? Der palestinaskjerf og gamle brukte ullgensere kunne dominere, heller enn allværsjakker og linjeforeningsmotiv.

Det er nok mange studenter som vil ha sentrumsnærhet. Som vi fikk høre tidligere i år er det mange Dragvollinger som samles på Kalvskinnet når eksamenståka legger seg, til frustrasjon for de innfødte fylles leseplassene av utenforstående. Men jeg har hørt det er fullt på Dragvoll også. Jeg vet ikke, i min studietid brukte jeg totalt tre kvarter på en lesesal.

Uansett hva som skjer med Dragvoll de neste (ti)årene så vil det antakeligvis ikke være det det en gang var. Om det skulle på et eller annet punkt bli pusset opp hadde det vært fint det, da håper jeg vi kunne fått en taubane eller noe ned til byen. Om det skulle bli forlatt til fordel for samlet campus på Gløs tenker jeg det er fint at det hvertfall var noen som satte mer pris på campusen enn jeg gjorde.