Publiseringens togkrasj – og veien ut

Forlagenes forretningsmodeller, vår egen prestisjejakt og en mislykket håndtering av åpen tilgang har skapt et kaotisk landskap. Nå må institusjonene ta ansvar – og bygge den infrastrukturen som trengs for en reell diamant-modell. 

Når jeg slår opp «publisering» i referanseboka Alt var bedre før, ser jeg for meg da jeg var PhD-kandidat på slutten av 80-tallet. Vi kunne kjøpe hvert vårt personlige abonnement på det viktigste tidsskriftet i fagfeltet mitt, Language. Jeg mener å huske at det kostet 12 dollar i året – kanskje helt oppe i 15 før jeg disputerte. Fire nummer i året, levert i posten, lest grundig og plassert på hylla som en del av et lite, personlig fagbibliotek.

Fakta

Curt Rice

• Curt Rice kom til Norge fra USA i 1991. Etter to år i Trondheim syntes han vinteren var for kort, lys og varm, og flyttet til Universitetet i Tromsø, der han jobbet frem til 2015 som førsteamanuensis, professor og prorektor for forskning.
•  Etter det har han vært rektor både på OsloMet og NMBU. 
• I dag er han direktør på Fulbright Norge. Rice har også ledet Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, vært styreleder i Cristin, og har hatt flere andre roller i UH-sektoren.
• Han skrev sin første kronikk for ca. 30 år siden og har bestandig vært begeistret for formidling av fagstoff og universitetspolitikk. Han var en periode blogger for The Guardian og Huffington Post.
  

I de 35 årene siden synes jeg ikke det er en overdrivelse å si at vitenskapelig publisering – som business – har blitt en train-wreck. Language og mange andre tidsskrifter ble drevet av akademiske societies, på samme måte som Philosophical Transactions, ofte omtalt som verdens første vitenskapelige tidsskrift, ble gitt ut av Royal Society. Det var ikke dette som skapte problemene.

Problemene oppsto da tre krefter møttes: professoriatets prestisjejakt, de store forlagenes forretningsmodell – og overgangen fra papir til internett. Forlagene begynte å lansere nye tidsskrifter i stort tempo. I biomedisin finnes det anslag på over 50 000 aktive tidsskrifter, mange med marginal eller ingen impact. Ingen enkeltforsker, intet bibliotek og intet sykehus kan orientere seg i et slikt landskap. Da kom de store pakkene – avtaler der man ikke lenger kunne abonnere på enkelttidsskrifter, men måtte kjøpe enorme samlinger med tusenvis av dem.

Jeg husker at biblioteket ved UiT en gang prøvde å stå utenfor en av disse avtalene, men forskerne protesterte. Vi professorer plasserer oss ofte på samme side av bordet som forlagene – og de tjener svært godt på det. Til slutt ble kostnadene så høye at selv Harvard slet.

Denne konteksten ga kraft til tanken om open access: offentlig finansiert forskning skal være tilgjengelig for alle. En vakker idé. Forlagene så trusselen, og til og med Wall Street nedgraderte Elsevier en periode. Men forlagene fant raskt en ny modell: gull OA. Forskere kunne fortsatt publisere i prestisjetidsskrifter – mot betaling. Forlagene fikk inntekter både gjennom store avtaler og gjennom APC-er. Resultatet var ikke lavere kostnader, men høyere. Og systemet ble enda vanskeligere å forklare for unge forskere som står midt i det og må forholde seg til det.

Dette er ikke et detaljert historisk referat, men mitt inntrykk etter mange år som professor og som en som har vært tett på politikk og praksis rundt vitenskapelig publisering. Likevel mener jeg det er riktig å si at systemet har blitt et rot. Og da har jeg ikke engang nevnt mangelen på fagfeller, presset på redaktører, eller nye utfordringer knyttet til KI-generert tekst.

Hva er veien ut av dette?

På noen måter må vi tilbake til det gamle: forskere må ha kontroll over tidsskriftene sine, og pengene i systemet må gå til reelle kostnader – ikke til børsnoterte selskaper. Arbeidet som gjøres må anerkjennes. Og vi må våge innovasjon, for eksempel i fagfellevurdering. Denne tilnærmingen heter diamond open access.

Diamond OA er nå anbefalt av store forskningsråd og europeiske initiativer som DIAMAS og EDCH. Men én ting er avgjørende: vi må unngå illusjonen om at diamond er gratis. Gratis å lese og gratis å publisere, ja. Men ikke gratis å drive.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Kostnadene ligger i infrastrukturen – og de må bæres av institusjoner og finansieringskilder. Da jeg var rektor ved OsloMet, var institusjonen “forlegger” for 10–12 diamond-tidsskrifter i ulike fag. Men verken en rektor, en society eller et internasjonalt fagmiljø kan forvente at redaksjonsarbeid, teknisk drift, indeksering og layout skal gjøres gratis. Det må finnes tid, kompetanse, støtte og faktiske budsjetter.

Derfor må vi omdirigere deler av de enorme beløpene som i dag går til APC-er og store forlagsavtaler, over i egne, bærekraftige diamond-infrastrukturer. Tidsskriftssystemet kan ikke være sånn at noen tidsskrifter finansieres gjennom abonnementer, andre gjennom APC-er og noen få gjennom institusjonell dugnad. Da er vi fortsatt i togkrasjet.

Vi må frigjøre oss fra kaoset vi selv har vært med på å skape – og bygge et publiseringssystem som tjener forskningen, ikke markedet. Forskere i de mest prestisjetunge miljøene må gå foran: velg publiseringskanaler uten profittmotiv, og bruk dem aktivt i eget arbeid. Slik får vi toget tilbake på stabile skinner – og lar vitenskapens resultater komme alle til gode.