Leserinnleggene i Universitetsavisa er ofte like godt lest som de artiklene vi journalister skriver. Kanskje er det fordi de kommer fra hjertet og gir uttrykk for problemer studenter og ansatte føler på kroppen, og selv skriver ned med egne ord.
Forelesningen din er ikke fantastisk
I 2025 var det et leserinnlegg skrevet av rådgiver Øystein Gjermhusengen ved Oslomet som lokket flest lesere til å trykke seg inn. Han skriver om en uro han tror mange forelesere kjenner på: stadig flere studenter styrer unna pensum og tar «det viktigste» via forelesningsnotater eller KI.
Og når forelesere begynner å tilpasse seg dem som ikke har lest, mener han at hele poenget med universitetet står i fare: dybde, røde tråder, faglig motstand.
Han er også innom systempresset på produksjon av studiepoeng, og advarer mot at vi bygger en slags curlingbane der det viktigste blir å komme seg til vitnemålet, ikke kunnskapen.
Folk vil la seg diagnostisere for å få en forklaring
Bror Ranum fikk både mye oppmerksomhet og tilsvar da han stilte opp i UA og sa at psykologiyrket er basert på en løgn. Det var årets mest leste sak.
Her svarer han en kollega, og han er påfallende enig i mye men lander likevel i en klar uro: Psykologer og offentligheten oppfører seg ofte som om diagnoser er forklaringer, når de i praksis oftere er beskrivelser.
Han peker på hvor fristende det er å få en merkelapp som forklarer hvorfor man er sånn og sånn, men advarer mot at feltet går lenger enn forskningen faktisk rekker.
Og så kommer den litt stikkende konsekvensen: Når vi sier «vitenskapen har forklart deg», kan det egentlig være sosiale normer og verdier som sniker seg inn bakveien og det kan gi mer stigma, ikke mindre.
Når sannheten blir ubærekraftig
Ali Alsam tar et steg tilbake og skriver mer som et brev enn et debattinnlegg. Han beskriver gleden ved å veilede studenter og så den kalde dusjen når han leser bærekraft-avsnitt som studentene selv ikke tror på, men føler de må ha med.
Derfra trekker han en overraskende parallell til egen oppvekst i Irak, der skoletekster handlet om å hylle en leder og der han etter hvert lærte seg propagandaens håndverk fordi karakterene sto på spill.
For Alsam blir tvungen bærekraft-retorikk i akademiske tekster en troverdighetsrisiko: Vitenskap må tåle ærlighet, også når den ærligheten er at man ikke har løsningen.
Jeg kommer meg ikke på jobb!
Brita Fladvad Nielsen skriver rett fra en logistikk som ikke lar seg pynte på. Hun har taxi-barn, flere skoler i ulike kommuner, møter, feber, legetimer og et arbeidsliv som i praksis forutsetter at hun faktisk kommer seg fram.
Tidligere kunne hun veksle mellom buss og bil etter behov, men når parkeringsplasser forsvinner, beskriver hun en hverdag med rundkjøring, kø, full parkeringsjakt og enkelte dager ender hun bare hjemme på Teams.
Spenningen ligger mellom idealet om et utslippsfritt, friksjonsløst samfunn og det hun kaller et akutt, daglig problem: Det går ikke opp.
Skivebom om mikroplast og vindkraft
Oddmund Enoksen går rett på tallgrunnlaget i Anne Fiksdahls påstander om utslipp fra vindturbiner. Disse kommer hun med i en annen ytring i Universitetsavisa, som bare knapt havnet utenfor de ti mest leste.
Han hevder at Fiksdahl gir inntrykk av at Miljødirektoratet står bak konkrete anslag, blant annet 60 kilo per turbin, mens han mener direktoratet ikke har gjort det.
Henvisningen går heller til en rapport der grunnlaget beskrives som svært spinkelt, han trekker blant annet fram et Facebook-innlegg som en del av kjeden.
Poenget hans er ikke bare «feil tall», men at slike tall får politisk og retorisk kraft. Nettopp derfor, mener han, må de tåle hard kontroll.
Det kan finnes tullefag
Per Arne Bjørkum gjør en distinksjon som nesten er laget for å sette fyr på kommentarfeltet: Det finnes ikke tullete tema i forskning, men det kan finnes tullete fag hvis noe presenteres som faglig avklart uten å være det.
Han mener risikoen er størst i såkalte myke fag, fordi naturvitenskapen i større grad kan teste hypoteser presist og gjentakbart og fordi veien fra hypotese til pensum gjerne er lang. Han nevner blant annet hvor seint relativitetsteorien ble pensum.
Bjørkum mener at hvis faget ikke tåler grunnleggende krav om etterprøvbarhet, må man i det minste være ærlig om hva slags kunnskap man egentlig driver med
Vår tillit til NTNU-ledelsen er totalt ødelagt
To studenter ved Institutt for kunst og medievitenskap skriver med slitenhet og kampvilje om campussamlingen.
De beskriver et skifte: Fra en opprinnelig plan om nybygg sammen med andre kunstfag, til et forslag de opplever som nedprioritering og isolering i Sentralrekka på Gløshaugen.
De forteller at de har engasjert seg før, men likevel føler seg oversett i mulighetsstudien. Studentene hevder at de i møte med rektor Tor Grande ble møtt med latter og derfra forklarer de hvorfor tilliten nå er totalt ødelagt.
Slutt å gi bort plastsøppel fordekt som fine julegaver!
Her kombineres systemkritikk med julegavepanikk på den produktive måten. Forfatterne skriver om plastkrise, kjemikalier og behovet for regulering, produsentansvar og design som tåler reparasjon, gjenbruk og hele livsløpet.
De argumenterer for at vi allerede vet hvor mikroplast havner nå må vi heller stoppe kildene og endre måten produkter lages på. Og så dras det ned på bakken: Jula nærmer seg, og de advarer mot billige plastvarer som kjemisk cocktail pakket inn som omtanke.
Oppfordringen er enkel: gi heller bort tid, kultur og opplevelser. Ikke mer «ræl».
Kan noen minne AtB om at Trondheim er en studentby?
UAs gjesteskribent, Astri Elgethun, skriver med humor og irritasjon fra holdeplassen. Skjermen lover 5 minutter, alle vet det betyr nærmere 15. Når bussen endelig kommer, er den mindre enn metrobussen du håpet på, og kampen om plass starter før dørene åpnes.
Hun er også ganske nådeløs på prisen: Hun innrømmer at hun i flere år lot være å betale fordi det var billigere med en bot i ny og ne enn månedskort og peker på at Trondheim har svært høye kollektivpriser uten å levere tilsvarende.
Mot slutten forslår hun også noen konkrete løsninger: egne studentsoner, kutt i pris, og litt mer realisme rundt eksamensperioder og Dragvoll-logistikk.
KI: Universitetene må lære før de lærer bort
Silvija Seres argumenterer for at universitetet ligger bak sin egen samtid. Studentene bruker allerede KI til research, idéutvikling, struktur og refleksjon, men institusjonene underviser og vurderer som om ingenting har skjedd.
Hun foreslår at vi kan være forbi «Gutenberg-paradigmet» med lineær lesing og tekst som hovedbærer, og mener KI er en ny kognitiv infrastruktur som gjør læring mer nettverksbasert.
Hun etterlyser vurderingsformer som ikke kan vinnes av en perfekt KI-tekst, og peker også på tempo-gapet mellom utvalgsstrategier og studentenes faktiske praksis.
