Til glede og forargelse

Én gjesteskribent bretter om da hun fikk Minervaprisen for likestilling. En annen taler de introvertes sak. En tredje uroer seg for at forskere er blitt for enige. En fjerde sender en vennlig tanke til studenter som reiste hjem til jul. En femte formaner akademia om å bli bedre på å bygge allianser. En sjette beskriver veien til å lære seg norsk.

UAs gjesteskribenter har til felles at de er temmelig uforutsigbare. Det er slik vi vil ha dem.

Letizia Jaccheri skrev om da hun fikk Minerva Award – en internasjonal likestillingspris som anerkjenner arbeid med mangfold og inkludering i teknologi.

«Prisen ga meg ikke bare anerkjennelse – den vekket et helt spekter av følelser: stolthet, ja, men også sårbarhet, ydmykhet og et sterkt ansvar. Bak enhver pris ligger historier om samarbeid, kamp og mennesker som har gitt alt for en idé. Disse følelsene har blitt min drivkraft,» skriver hun.

I oktober skrev Vincent Sun «Introverts don’t make friends. They get adopted by extroverts.» Vincent  beskriver seg selv som introvert - en som sjeldent henger ute med folk på sosiale arrangementer som ikke interesserer han.  beskrive meg selv som introvert. «Jeg har alltid vært dårlig på å sosialisere, men i løpet av studietiden bestemte jeg meg for å komme meg ut av komfortsonen.»

Det viste seg lettere sagt enn gjort, ettersom den «typiske norske sosialiseringskulturen har jeg en oppfatning av at alltid handler om alkohol og støyende musikk, vors og barer.»

Løsningen ble studentfrivilligheten. Det anbefaler han studenter som kjenner på ensomhet, press og følelsen av å ikke strekke til.

«For meg ble frivilligheten et sosialt fristed. Et sted der jeg kunne bidra, være meg selv og møte andre. Det var ikke lett å ta det første steget, det var litt slitsomt til tider, men det var verdt det. Gjennom frivilligheten fikk jeg ikke bare venner, men også en følelse av tilhørighet og mening,» forteller Vincent Sun.

Kan vi ha glemt faren med overdreven dogmatisme? Dette grubler Jonas Nøland på. «Mens vi på 1800-tallet tok et ordentlig oppgjør med det dogmatiske, tar vi i dag oftest et oppgjør med skeptikerne. Pendelen har svingt fra den ene grøfta til den andre,» skriver han.

I den offentlige debatten hører man utsagn som «forskerne er helt enige». 

«Det kan være betryggende, men også risikabelt. For hvordan skal vi komme videre dersom alle er enige i alt, hele tiden? Paradoksalt nok kan en steil konsensus gjøre oss blinde for tegn på at det etablerte kunnskapsbildet bør revurderes,» skriver Nøland.

I sin siste tekst før jul henvendte Ingrid Berg Sivertsen seg til studenter som reiser hjem til familien med en klump i magen. «Hvis du er en student i 20-årene kan jeg fortelle deg at statistikken viser at om lag 50 prosent av studenter til tiden føler seg ensomme», skriver hun.

Sivertsen forteller om møtet med studenter som selv har kjent på presset om å ha den «kuleste nyttårsfeiringen», og at de skulle ønske de hadde en stor vennegjeng å feire med, men at dette ikke er tilfelle. «Selv husker jeg ensomheten i studietiden – selv om det var et svært hektisk studie med godt sosialt miljø – tilbrakte jeg ofte mye tid alene på fritiden.» I likhet med Vincent Sun råder også hun studenter til å ta kontakt med studentfrivilligheten.

«Mange i vår sektor har et naivt syn på politikk. Slik innleder Ronny Kjelsberg sin vennligsinnede refs av egen sektor. 

«Min påstand er at mange i vår sektor har et ganske naivt (og uakademisk) syn på politikk, hvor man tenker at bare man klarer å forklare overfor politikere hvor viktig vår sektor er, vil de skjønne at de må satse på den, siden alle politikere bare vil det som er til beste for samfunnet, og hva som er til beste for samfunnet jo er noe vi bør kunne bli enige om ved god diskusjon og dokumentasjon.»

Dermed hopper man bukk over det faktum at politikk først og fremst er interessekamp.

«I en slik virkelighet, er det helt avgjørende for en sektor som vår å skaffe oss allierte. Vi vil aldri alene bli en stor nok gruppe til å bevege norsk politikk i noen større grad, men sammen med allierte, kan vi bli det», skriver Kjelsberg.

Minnesotaværingen (om et sånt ord finnes) Curt Rice har vært rektor ved to norske universiteter. Men det var ved Universitetet i Trondheim, som det het i 1991, at Rices norske reise startet. Det var her han lærte seg norsk. «Jeg leste alt av grammatikk jeg gadd, insisterte på å snakke norsSk der jeg kunne, og stilte opp på kveldskurs. På campus opplevde jeg at de som ble utsatt for norsken min ofte svarte på engelsk. Men jeg sto på, og etter hvert oppdaga jeg at hvis jeg holdt ut tre runder med norsk, så ga de seg og svarte på norsk,» beretter han.

Akkurat dette er temmelig avgjørende for om utlendingen greier å bli flytende i de innfødtes språk. «Disse norske kollegaene mine gjorde noe som ikke alltid er så vanlig på universitetene her til lands, men som er helt avgjørende for at utlendinger skal begi seg utpå det lokale målføret: de holdt ut med den dårlige norsken min.»

Institusjonene kan bidra. SOm man ønsker at utlendinger skal komme seg opp og gå på norsk, fordres kreativ innsats. Rice har et forslag: «Hva om den som blir tilsatt i en fast stilling, men som ikke kan norsk, starter med språket? De får jobben, og oppgaven det første halvåret er å delta i et intensivt språkkurs.»

Gjesteskribentenes bidrag finner du her