Paradigmeskifte i psykiatrien

Stress-sårbarhetsteorien har vært en kjent og anerkjent forklaringsmodell siden 70-tallet, men i praksis blir miljøbelastning pasienten har vært utsatt for ansett som lite relevant i behandling ved mistanke om alvorlig psykisk lidelse. 

Medisiner har hittil vært bærebjelken i psykisk helsearbeid til tross for at pasienter og pårørende i ti-år har krevd et paradigmeskifte med mer stimulering av pasientenes egne tilfriskningsressurser.

Det er ikke hjernens bio-masse som løser psykiske utfordringer. Problemløsning foregår i sinnet, med støtte i den individuelle personligheten. Noen ganger blir de psykososiale utfordringene for store og da vil selvet bryte sammen. Det kan skje oss alle. 

Ytring

- Folk vil la seg diagnostisere for å få en forklaring

Et psykisk sammenbrudd skjer i det mentale og bør derfor ikke forstås som et sykdoms gjennombrudd i hjernens grå masse. Symptomene som vil oppstå er en reaksjon på noe og et varsel om at den det gjelder har nådd sin individuelle tålegrense. Den biologiske biten handler om individets personlighet og evne til egenkraftmobilisering.

Miljørelaterte påkjenninger i form av vedvarende stress er ofte den utløsende årsaken til et psykisk sammenbrudd. Pasientens sårbarhet kan i mange tilfelle erstattes med sensitivitet eller reaksjonsevne (forsterket evne til å ta inn inntrykk fra omgivelsene). 

Psykiatriens behandlingspraksis overstyrer i dag stress-sårbarhets modellen ved at behandlingen stort sett er konsentreret om å bekjempe en antatt sykdom i hjernen med medisiner som ikke er til gavn for alle. Folk er ikke født med det samme mentale potensialet. 

Pasientenes interesse organisasjoner mener det er viktigere å kartlegge pasientenes talent og ressurser enn å dele ut medisiner. Slik kartlegging er ikke leger og psykiatere særlig skolert i, så her er det at psykologene må trå til.

Psykiatri er en usikker vitenskap. Årsaken til det kan være fordi det mangler en del usynlig kunnskap på feltet. Pasientenes indre opplevelser og kunnskap blir ikke fanget opp eller betraktet som gyldig vitenskap i et fag som handler om å korrigere en antatt syk hjerne.

Ytring

Psykisk sykdom finnes selv om den medisinske modellen er utilstrekkelig

Eksempel: Ola har vært utsatt for 50 % miljørelatert stress og har 50 % sårbarhet i sin personlighet. 

Ola tilbringer mye tid alene med dataspill. Sosial tilbaketrukkenhet er ofte en belastende faktor som kan eskalere. Ola utvikler en psykoselidelse. Symptomene antyder schizofreni. Ola får medisiner utviklet i gruppestudier bestående av menn i schizofreni kategorien, såkalt anti-psykotisk medisin. 

Behandlingshypotesen er at medisinen skal slå symptomene tilbake på samme måte som behandling med antibiotika. Ola har nytte av medisinen som demper de plagsomme symptomene.

Stress-sårbarhetstilstanden er ikke statisk. Miljøpåvirkning er det mulig å endre på ved å bytte skole for eksempel og personlig sårbarhet kan styrkes. De to variablene virker sammen. Dersom Ola med støtte i riktige miljømessige tiltak og gjennom læring og mestring oppnår å styrke selvet slik at sårbarheten hans reduseres til 30 % vil ikke en psykiater oppdage fremskrittet, men det vil kanskje en psykolog. Fremgangen er løfterik. Schizofreni lar seg kurere.

Bipolar 1 og schizofreni er to alvorlige psykiske lidelser på grunn av psykose fenomenet. Symptomene ser tilsynelatende noenlunde like ut observert utenfra. Siden det er gjort mye forskning på schizofreni, blir bipolar mani og psykose behandlet med schizofreni medisin uten å ta pasientenes personlighet med i beregningen.

- Psykologiyrket er basert på en løgn, sier psykologforsker

Bipolar lidelse ble tidligere kalt manisk-depressiv lidelse og er en stemningslidelse som ikke bare fører til kaos i tanker og følelser, men også beskriver evnen til å tenke og føle i et stort spenn. Fra dyp depresjon og opp i mani og psykose. Etter en manisk eller hypoman fase med mye energi, vil depresjonen som nesten alltid følger, trekke manien naturlig ned. 

Pasienter med bipolar lidelse har vist gode resultater gjennom å stå i det for å forsøke å lære å mestre risikofasene, men selv der hvor personligheten er noe styrket må tilbakefall påregnes i tilfriskningsprosessen. Stress fra miljøet har kanskje ikke endret seg og kan utløse nye episoder. Da er det tålegrensen som fortsatt krysses. Stemningsstabiliserende medisin kan være effektive krykker å støtte seg på i en avgrenset periode.

Piller er en enkel og billig løsning, men forskning viser at inntil 80% av pasientene ikke hadde nytte anti-psykotisk medisin. (Hdir. Paulsrud rapporten 2013 kap 9). Medisinen har alvorlige bivirkninger og kan virke motsatt på noen personligheter ved at symptomene eskalerer og fremprovoserer psykosen medisinen skulle beskytte mot. Ingen vet hvem dette gjelder.

Pasientenes krav om et paradigmeskifte må føre til at overleger og psykiatere fratas sin absolutte makt og at de må lære seg å samarbeide tverrfaglig. Eller å bli erstattet av psykologer. Hvis psykologene er klar for det!