Kom du grønne glitrende tre (grr ...)

Som min mor titt og ofte minner meg på, nærmer jeg meg tretti med stormskritt. På et eller annet tidspunkt skal man visst ta fatt på voksenlivet.

Ikke døm meg for hardt, jeg er fullstendig klar over at det er på tide, studentlivet var en altfor behagelig vugge, altfor lenge, men nå kunne det ikke vente lenger.

Denne jula bestemte jeg meg derfor for å oppføre meg som et voksent menneske: Ta meg råd til mer enn det høyst nødvendige (ofte regnet i kalorier og prosenter). Julegaver til liten og stor. En veldedig donasjon. Og et juletre til krypinnet.

Mitt første juletre i egen leilighet, ti og et halvt år etter at jeg flyttet hjemmefra. En passende sen jubileumsmarkering.

Skogstur med øks var uaktuelt. Full arbeidsdag, glatt føre, og siste rest av ungdommelig latskap sørget for det. Dessuten er Obs på Lade i overkant langt for en med to labber og ingen hestekrefter.

I dagens digitale alder er det få ting en ikke kan fikse fra kontorstolen. I en pustepause var både juletreet bestilt og fridagen for julevask og julepynt etterspurt. 

Treet skulle komme 13. november, lenge før 1.desember, som virket en perfekt dag å få istand til jul. 

13. november kom og gikk. Ifølge appen var treet fortsatt «underveis». Jaja, tenkte jeg, over helga er det nok på plass. 

Det var det ikke.

Fredagen etter sto det fremdeles fast i ingenmannsland: «Har forlatt terminal Oslo.» Ikke kommet til Trondheim. Ikke kommet noe sted, egentlig, et vaskeekte Schrõdingers juletre.

Jeg forsøkte å snakke til en psykolog, han fortalte meg at psykisk sykdom kanskje ikke eksisterer. Derfor fant jeg heller vegen til en religionsviter. Han fortalte meg at Erling Braut Haaland er en Gud, det er et alter jeg allerede tilber, så det hjalp lite.

Lei av evig vent og skrekk over at 1. desember nærmet seg uten å være det spor nærmere på min reise mot å sette på plass julestjernen, vendte jeg meg i kast med vår tids største vederstyggelighet.

KI-Kundeservice, antonymet til hva norgesmesterene i KI lagde, og langt fra de verktøyene jeg ble fortalt hjelper studenter med å få A på eksamen.

Har du ennå ikke vært låst i en diskusjon med en autonom kranglefant, har du heller ikke kjent ekte frustrasjon. 

Etter en halvtimes leting, klikking og meningsløs småkrangling kom endelig spørsmålet jeg hadde ventet på hele tiden:

«Skal jeg sette deg i kontakt med et menneske?» 

Hvorfor det ikke er mulig før man har flekset alle kveruleringmusklene sine, får noen smartere enn meg forklare. Men nå var jeg i hvert fall der: i samtale med et ekte menneske om et uekte tre som hadde forsvunnet .

Det hjalp ikke, han visste heller ikke hvor treet mitt var. Ingen visste det, borte i natta og sporløst forsvunnet.

Noen dager senere ble det funnet et lager med stjålne pakker på Stjørdal, håpet tentes. Jeg har jo hørt om hvor utsatt NTNU kan være for tyveri, kanskje det gjaldt meg og?

Men hver dag kom den samme mailen: «Beklager, vi har ikke funnet pakken din»

Så kom 1. desember. Fridagen hvor jeg skulle vaske, pynte og markere overgangen til voksenlivet. Dagen hvor jeg skulle være den som pynter tre - ikke den som får seg en blund - i Alf Prøysens «Julekveldsvisa».

Skulle jeg få stå til knes i julemusikk og sammenfiltrede lyslenker med ekte julefrustrasjon, måtte jeg ta saken i egne hender.

Prisen fikk ikke spille noen rolle. NTNU er jo i mål med lønnsforhandlingene. Så lenge treet var 150 centimeter høyt og passet inn mellom bordet og barglobusen, skulle jeg ha juletre. Åkke som.

Dessverre var ikke jeg den eneste i Trondheim som har liten stue og lyst på juletre og hadde liten plass, ikke alle har rom til å iniverte både leder av Rødt og en sultet journalist med på sodd. Det var utsolgt for korte trær hvor enn jeg lette. 

En klokere mann enn meg ville kanskje tatt hintet. At universet prøvde å si: «Ro ned, du er ikke klar for voksenlivet helt ennå.» Jeg hadde tross alt nettopp kjøpt meg PlayStation, og den kom som den skulle.

Da jeg var i ferd med å gi opp, kom det en melding fra en venn som kjente til mine bestrebelser: Han hadde funnet et tre. Litt langt å dra, og mye dyrere enn planlagt, men når universet først byr på en ny sjanse, får man ta den.

Treet var i hus omtrent da jeg vanligvis ville vært ferdig på jobb. Med på lasset kom lysestake, julestjerne og julekuler og var langt fattigere.

Sliten og en smule lei skrudde jeg på alle lysene og sank ned i sofaen. Der ble jeg sittende, badet i julelys og nippende på en julebrus.

Og akkurat da slo det meg:  Hadde treet kommet som det skulle, tror jeg ikke jeg hadde kost meg like mye der i sofaen, ei heller hadde markeringen hadde vært like poignant.

Ps: Noen dager senere fikk jeg beskjed om at de hadde markert pakken som tapt, og at jeg ville få en erstatning tilsendt. Nå har jeg derfor to juletrær. Ja ja, sånn kan det gå.