- Universitetet er blitt en zombieinstitusjon

Universitetet har blitt en zombieinstitusjon. Utad sett lever det videre med forelesninger, akademisk samarbeid og høytidelige seremonier – men kjernen er uthult. I løpet av de siste 35 årene har dannelsen blitt pulverisert, i takt med at universitetene har blitt forretningsdrevne og fiksert på økonomisk gevinst og målbare resultater, snarere enn på intellektuell frihet og kunnskapsutvikling.

Slik resonnerer den newzealandske professoren Peter Fleming i «Dark academia. How universities die» (Pluto Press, 2021). Og dette allerede før den andre Trump-administrasjonen og KI-revolusjonen ytterligere har strammet skruen – den førstnevnte ved å gå til angrep på blant annet kjønns- og identitetspolitikk samt klimaforskning, den sistnevnte ved å rokke ved selve grunnlaget for vitenskapelig forskning: Hvis hurtighet og effektivitet belønnes, hvordan skal vi da unngå at KI snart står for flertallet av alle akademiske artikler?

Grunnproblemet er at universitetssektoren har vokst eksplosivt fra 1990-tallet og fremover, og at alle systemer til slutt når sin grense. Når ekspansjonen kombineres med de økende forventningene som følger av skjerpet global konkurranse på flere områder, krymper det mulige handlingsrommet. Det er ikke lett å drive et universitet i dag.

Ifølge Fleming skal universitetet kunne produsere ideer, kultur og forskning uten umiddelbart å måtte rettferdiggjøre sin eksistens gjennom nytte eller økonomisk avkastning. Det er likevel viktig å huske at et universitet ikke er en bedrift, mener Fleming. Kjernevirksomheten – kritisk tenkning, dannelse og forskning – krever frihet, langsiktighet og usikkerhet, i motsetning til den kontrollen, målbarheten og kortsiktige effektiviteten som preger bedriftsstyring. Tenk bare på oppdagelsen av penicillin, insulin, pacemakeren og sikkerhetsglasset – en blanding av tilfeldigheter, feil, uendelig tålmodighet og tid.

Den omveltende kunnskapen – «gamechangeren», den som virkelig forandrer fagfeltet, livet, samfunnet – er som regel langsomt fremadskridende, dyptgripende, så langsom at universitetene ikke lenger har tid til den. I dag har langsomheten i stedet sneket seg inn i ledelsesstrukturen – universitetene har blitt tungrodde organisasjoner med en uforholdsmessig omfattende administrasjon, som flyter fritt i forhold til universitetenes kjerneoppdrag.

Jeg kom til å tenke på den britiske TV-serien «Slow horses», der det er de avskrevne agentene i den såkalte «Slough House»-enheten som til slutt løser de mest avgjørende krisene, mens det offisielle MI5 er et tungbeint og selvopptatt byråkrati – en zombieinstitusjon som lever videre mer av vane enn av vitalitet.

Det er som det sies i en nederlandsk studie, sitert i «Dark academia»: «Hvis du virkelig elsker forskning, er kanskje akademia ikke det rette stedet for deg … det kan til og med være lettere å følge sine intellektuelle interesser utenfor universitetssystemet». Slik kan det sannelig være. Det er ikke rart at private finansiører og miljøer tiltrekker seg stadig flere forskere.

Universitetet skal, ifølge Fleming, kunne produsere ideer, kultur og forskning uten umiddelbart å måtte rettferdiggjøre sin eksistens gjennom nytte eller økonomisk avkastning. Det er hele poenget. Men det finnes det ingen forståelse for ved dagens universiteter. Det er som den gamle kinesiske vismannen Zhuangzi sa: «Alle forstår nytten av å være nyttig, men ingen forstår nytten av å være unyttig.»

Fleming skriver med sardonisk skarphet, krydret med en slags svart humor. Samtidig er han ikke det minste underholdt. Det han ser rundt seg hos kolleger og studenter, er økt stress, kronisk tretthet, depresjon og selvmord. Og psykosomatiske plager. Det var nettopp slike psykosomatiske plager – i form av hjerterytmeforstyrrelser – som sendte den finske sosiologen Hanna Kuusela på sykehus. Hun skriver i sin briljante bok «Syytös» («Anklage»), som kom ut i Finland i fjor, om hvordan dagens universitetssystem gjør folk presset og syke.

Kuusela har sett det hele fra innsiden: hvordan demokratiet bygges ned, mens professorstanden applauderer. Det skal være toppstyrt, helst skal beslutningene tas i lukkede kretser av uvedkommende (personer utenfor universitetslivet). Stadig flere har nemlig begynt å mistro kollegenes evne til å fatte de riktige beslutningene – man delegerer heller beslutningsmyndighet til KI, algoritmer, konsulenter og sterke ledere.

Hvis ingenting gjøres, er risikoen stor for at tilliten til universitetene undergraves fullstendig. I tillegg later man gjerne som om samfunnsproblemene er tekniske, ikke politiske: at alt kan løses, at det ikke finnes reelle motsetninger. Vi lever i en fase av statlig styring og markedsorientering uten demokrati, mener Kuusela. Myndighetene befaler, næringslivet kjøper seg billig adgang til forskning og undervisning, og demokrati og autonomi feies elegant til side. Heller ikke forskerne selv er helt uskyldige: De fleste drives av prestasjonslogikk, søker ytre bekreftelse og våger derfor ikke å bryte med systemets krav.

Men stadig flere har begynt å si ifra, selv om frykten for represalier eller for å bli gjort til latter fortsatt er stor. Man vil ikke klage fordi folk har en forestilling om at man har det så bra, sammenlignet med andre. Slik er det ikke – i virkeligheten har for eksempel mange ansatte i næringslivet det langt bedre enn akademikere, påpeker Fleming, med sine store bonuser, firmakort, skattefordeler, egne assistenter, reserverte parkeringsplasser og reiser på businessklasse.

Hvis ingenting gjøres, er risikoen stor for at tilliten til universitetene undergraves fullstendig. Universitetet er i grunnen helt meningsløst, påpeker Hanna Kuusela, dersom det ikke søker å virke etter en annen logikk enn den som dominerer verden i dag – for å fremme en bedre verden.

Kronikken er først publisert i Expressen.