Vitenskapelige foreninger og skatt

Det er nylig oppstått en liten diskusjon blant de ansatte ved vårt institutt, etter at det viser seg at NTNU fra og med 2025 ikke lenger refunderer medlemskontingenter som vi betaler for medlemskap i ulike faglige organisasjoner. I mitt tilfelle ville det for eksempel dreid seg om blant annet Norsk sosiologforening og European Association for Sociology of Sport (EASS). Mange har fram til nå betalt sin kontingent, og deretter brukt refusjonsskjemaet fra tjenestesenteret, slik at utgiften for eksempel er blitt dekket av de ansattes egne driftsmidler.

I år viser det seg at de som har prøvd seg på dette, har fått refusjonsskjemaet i retur. Det skal nemlig rapporteres som godtgjørelse fordi det skal innrapporteres og skattes av. Ifølge skatteetaten skal nemlig kontingent til yrkes- og næringsorganisasjon, hvis den dekkes av arbeidsgiver, «anses (…) som dekning av en privat kostnad», og fordelen blir dermed skattepliktig. Personlig har jeg (så langt) ingen interesse i dette. Jeg har betalt mine ulike medlemskap (og mye annet faglig relatert) av egen lomme, fordi jeg har annet å bruke driftsmidlene på.

Den nye bestemmelsen er imidlertid høyst urimelig. Det kan for det første definitivt diskuteres hvorvidt det er snakk om yrkes- eller næringsorganisasjoner i egentlig forstand. Dette er ikke fagforeninger hvor man håper at organisasjonen kan fremforhandle bedre betingelser for det enkelte medlem. Det er organisasjoner som eksisterer for å fremme og koordinere forskning og faglig utvikling. Det man får igjen for medlemskapet er i utgangspunktet å delta i et fagfellesskap. Om det er å forstå som en personlig fordel at man dermed settes bedre i stand til å gjøre jobben sin, er det verdt å merke seg.

For det andre er det ikke uvanlig at medlemskap er en forutsetning for å få delta på for eksempel en konferanse. Dette var for eksempel lenge tilfelle med Norsk sosiologforenings viktigste konferanse, vinterseminaret.

Vanligere er det, for det tredje, at medlemmer av en forening som arrangerer en konferanse, kan få betydelig rabattert konferanseavgift. På EASS’ konferanse i år var for eksempel konferanseavgiften 150 Euro høyere for ikke-medlemmer enn for medlemmer (ved early bird-registrering var differansen 110 Euro). Medlemskapet koster på sin side 70 Euro i året.

I praksis betyr dette at utgiften for NTNU – og i siste instans for staten – blir høyere dersom de nyere skattereglene (eller; mer presist: slik NTNU tolker skattereglene) fører til at folk avslutter medlemskapet sitt og i stedet betaler den høyere konferanseavgiften.

Ut fra mine opplysninger er NTNUs nye tolkning av regelverket ulik den som fortsatt praktiseres andre steder. Det ser derfor ut som NTNU tolker reglene strengere enn andre universiteter.

Kanskje vil dette bli policyen overalt, men i så fall bør den utfordres politisk så vel som juridisk. Å delta i slike foreninger er ofte en forutsetning både for å henge med i forskningsfronten og for å utvikle og vedlikeholde både nasjonale og internasjonale nettverk. Jeg har enn så lenge tillit til at NTNU fortsatt har ambisjoner i så måte.