- «Strategidokument». For meg er slike dokumenter først og fremst en ordsalat

Denne ytringen ble først publisert i Panorama.

I forrige uke deltok jeg på mitt siste møte i fakultetsstyret her ved NTNU. Styrevervet har i fire år gitt meg interessante erfaringer. Jeg har lært mye, samtidig som jeg har fått bekreftet noe jeg for så vidt hadde en mistanke om også på forhånd: Det som eventuelt måtte være mine sterke sider, har dårlige vekstvilkår i et slikt organ.

Hvorfor er det slik? Jeg har alltid skydd lederposisjoner, så langt det har vært mulig. Ved universitetet må man rett nok ta sin tørn i visse posisjoner som på papiret innebærer en ledertittel, men i bunn og grunn er det stort sett snakk om administrator-roller. Som kjent sprer selve begrepet ledelse seg som ild i tørt gress. Det er blitt helt vanlig å si at for eksempel lærere driver med klasseledelse. Man kan si mye om hva jeg gjør når jeg underviser studenter, men jeg synes ikke «ledelse» treffer det som foregår der på noen opplysende måte.

Men en rolle i styret er naturligvis noe helt annet enn ledelse. Det var derfor jeg tenkte at jeg kanskje hadde noe i fakultetsstyret å gjøre. Et styre kontrollerer ledelsen, gjennom å motta informasjon, ta stilling til den og stille spørsmål. Det hender til og med at styret fatter beslutninger. Som ansattrepresentant kan man stille de kritiske spørsmålene, eller man kan prøve å anlegge alternative perspektiver på en kompleks virkelighet. Dette har ofte vært mitt primære anliggende når jeg en gang iblant har grepet til pennen for å uttrykke en kritisk mening om viderverdighetene i UH-sektoren. Hvorfor ikke prøve noe lignende fra innsiden, tenkte jeg kanskje.

Men jeg synes ikke jeg har gjort noen spesielt god jobb, og det var aldri aktuelt å ta gjenvalg. Andre behersker denne rollen bedre enn meg. Én ting er at arbeidsmengden i perioder kan være ganske overveldende dersom man vil stille godt forberedt. Summert over fire år er det snakk om hundrevis av timer med gratisarbeid, i hvert fall dersom vi legger til vervet i fakultetets ansettelsesutvalg, hvor jeg som fakultetsstyremedlem også har sittet.

Et vel så interessant forhold er imidlertid at jeg, selv når jeg har følt meg godt forberedt, ofte har kjent på at de innspill jeg eventuelt måtte ha, ville føre styrets diskusjoner på avveie. Det er dette jeg tenkte å si noen ord om.

Enhver konstruktiv diskusjon må normalt bygge på noen underforståtte premisser. Disse premissene er ikke nødvendigvis urokkelige, men vi kommer ingen vei dersom vi hele tiden skal diskutere dem fremfor de videre veivalg som følger av gitte premisser. Enkelt eksempel: De aller fleste oppegående mennesker diskuterer klimapolitikk mot en bakgrunn hvor de erkjenner at en vesentlig del av klimaendringene er menneskeskapte. Det sentrale temaet i klimapolitikken er på denne bakgrunn a) hva vi kan gjøre for å redusere klimaavtrykket, og b) hvordan vi best mulig kan tilpasse oss klimaendringer som uansett kommer.

Men noen vil naturligvis i stedet diskutere selve premisset: Kanskje den globale oppvarmingen har andre årsaker? Det er viktig at noen stiller slike spørsmål, i hvert fall hvis de kan argumentere med noe annet enn propaganda de er kommet over på YouTube eller X. Men for majoriteten, som diskuterer hva vi gjør gitt at premisset om menneskeskapte klimaendringer er riktig, føles slike innvendinger irrelevante og som hår i suppa.

En mulig måte å forstå dette på, er å ta utgangspunkt i modellmakt, et begrep utviklet av den norske sosiologen Stein Bråten (1934-2024). Modellmakt, sier Bråten, er den innflytelse man har ved å være i besittelse av en gjennomslagskraftig modell av virkeligheten, som andre må akseptere i mangel på egne, alternative modeller med tilsvarende gjennomslagskraft.

I fakultetsstyret har jeg ofte erfart at det er noen modeller av virkeligheten som det ville fremstå som aparte å prøve å opponere mot, fordi alternativet enten er uklart tenkt eller befinner seg utenfor selve rammen for diskusjonen. Jeg har av og til tenkt at de spørsmål jeg måtte ha på tungen, vil kjennes irrelevante overfor den omforente oppfatningen (modellen) av et fenomen. Ofte har jeg derfor endt med å holde kjeft.

Nylig diskuterte vi for eksempel arbeidet med fakultetets langsiktige strategidokument. For meg er slike dokumenter først og fremst en ordsalat; en samling av mer eller mindre betydningsfulle honnørord. Samtidig skjønner selv jeg at det kan være viktig hva som står der. For eksempel øker sjansen for å få rekruttert en stipendiat til ens eget forskningsområde dersom forskningsområdet er tydelig koblet til den overordnede strategien. Om jeg sier noe, foreslår jeg derfor stort sett å formulere strategien så generelt og omtrentlig som mulig, for å styrke vilkårene for den genuint nysgjerrighetsdrevne forskningen.

I diskusjonen gikk det fram at noen premisser var gitt, for eksempel at strategien måtte ta utgangspunkt i fakultetets samfunnsoppdrag. Dette oppdraget kan vi lese om i et dokument som også er fullt av i og for seg fine ord, og som er så rundt formulert at knapt noen vil si seg uenig i innholdet. Not clear enough to be wrong, som man av og til sier om slike omtrentlige selvfølgeligheter.

Men kanskje kan selv runde formuleringer i praksis fungere som tvangstrøyer, tenkte jeg der jeg satt. Bør ikke en strategi, i den grad vi tenger det, ta utgangspunkt i fagenes og vitenskapens egenart heller i at den skal løse bestemte «oppdrag»? Samfunnsoppdraget ivaretas kanskje best dersom vi ikke sikter oss direkte inn på å realisere det? Fri, nysgjerrighetsdrevet forskning er den beste garantisten for å løse forskningens (eventuelle) samfunnsoppdrag. Å spesifisere målet på forhånd, slik at man instrumentelt kan designe en strategi for å komme dit man vil, er å begynne i feil ende. Det båndlegger nysgjerrigheten som er all god forsknings fundamentale forutsetning.

Noe sånt vurderte jeg å si. Ikke fordi jeg er sikker på at jeg har rett, men fordi en slik tenkemåte inviterer til å se spørsmålet fra en ny vinkel. Når jeg holdt kjeft, var det i respekt for at vår tid var begrenset. Dessuten antok jeg at kommentaren ganske sikkert ville falle død til marken. For mitt indre øye kunne jeg mane fram mer eller mindre motvillig nikkende ansikter – noen med et snev av anerkjennelse, andre mer oppgitt og kanskje med himlende øyne de forsøkte å skjule.

Samfunnsoppdraget er fyrlykten vi navigerer etter. Å stille spørsmål ved dette, for eksempel i styret, er å bryte en underforstått, uformell kontrakt. Det er å avvise den modellen som legges til grunn, mens min egen, alternative modell er vag og lite tilpasset det byråkratisk-administrative språket som dominerer i sektorens styringsdokumenter. Jeg anerkjenner oftest denne kontrakten, i hvert fall i møtesammenheng, og stiller derfor spørsmålet i andre fora, for eksempel her.

Videre er et gjennomgående tema på nesten alle møter spørsmål knyttet til budsjett og regnskap. Som rett og rimelig er, har fakultetet økonomimedarbeidere som har kontinuerlig oppsyn med dette, og som presenterer mest mulig oppdaterte tall på hvert møte. Økonomien i sektoren er mildt sagt uforutsigbar, ofre som vi er for politiske vinder, opportunisme og overraskende vedtak. Budsjettmodellene som fordeler penger mellom sentralnivået og fakultetene, så vel som mellom fakultetene og instituttene, er på sin side såpass komplekse at man minnes den gang det ble sagt at bare departementsråd Per Harald Grue og vår herre skjønte seg på detaljene i landbruksoverføringene.

Som menige styrerepresentanter setter vi kanskje av noen timer til å forberede oss til møtene. Få av oss er eksperter på regnskap og budsjett. Vi har ganske enkelt ingen modeller som kan utfordre den fortellingen vi blir servert om situasjonen. Vi har naturligvis tillit til at tall og prognoser er basert på den beste tilgjengelige kunnskapen. Men vi har svært begrenset kompetanse til å stille nærgående spørsmål. I hvert fall i mitt tilfelle er det jeg måtte lure på i slike sammenhenger, nærmest utenfor dagsorden. For å si det med Bråten; jeg er modellsvak.

Det er overmåte viktig at fotfolket, som professorer interessant nok er blitt, ofrer tid, krefter og i noen tilfeller kanskje karriere, på styrearbeid og annen administrasjon. Jeg vil slett ikke fraråde folk å stille til valg eller la seg utpeke til slikt arbeid. Som sagt er det dessuten mye man kan lære. Men på et mer prinsipielt nivå er det også frustrerende: Det illustrerer hvor langt vi har beveget oss bort fra en reelt demokratisk kultur.