Ytring

Forkurset for ingeniørutdanning må bevares

Er UHR i ferd med å kjøre en stadig viktigere rekrutteringsvei i grøfta?

Ronny Kjelsberg frykter for mulighetene til yrkesfagelevene som ønsker seg videreutdanning
Publisert Sist oppdatert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

I likhet med flere av mine kolleger som tok hovedfag i fysikk ved NTNU i samme tid, startet jeg min karriere i høyere utdanning ved forkurs for ingeniørutdanning ved Høgskolen i Sør-Trøndelag relativt kort tid etter årtusenskiftet. 

Selv om det begynner å bli en del år siden jeg jobbet der, har jeg fulgt utviklingen av forkurset utenfra.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Det er et ikke akkurat et verdenskjent tilbud, men i et utdanningssystem hvor man på videregående skole har et skarpt skille mellom studieforberedende løp og yrkesfaglige løp. Og hvor kun førstnevnte gir en inngang til høyere utdanning, gir forkurset muligheter for studenter med yrkesfaglig bakgrunn til å komme inn i ingeniørutdanninger. 

Det samme gjelder også for det integrerte tilbudet som kalles Y-veien, men det vil ikke være tema for denne teksten.

Det er i utgangspunktet ikke noen spesielt god grunn til at utdanninger som krever en god kombinasjon av "håndens og åndens arbeid", skal gi en mye lettere vei inn for ett av sporene, og at ikke det skal finnes naturlige veier f.eks. for en elektriker til å videreutdanne seg til elektroingeniør eller en tømrer til byggingeniør. 

Men som et plaster på såret har vi forkurs for ingeniørutdanning, som i tiår etter tiår har sluset tusenvis av studenter gjennom en utdanning som gir dem både matematikk og fysikk, men også språk- og samfunnskompetansen de trenger for å gå videre inn i ingeniørstudier, og etter endt utdanning den helt sentrale samfunnsrollen ingeniører innehar. 

Forkurset er derfor viktig for store studentgrupper, men det er også viktig for NTNU. Etter at kvalitetsreformen ble innført for over 20 år siden, og vi fikk deler av budsjettet via kvantitative indikatorer, har vi bygget opp vår økonomi gjennom å ha fått økte bevilgninger fra økt studiepoengsproduksjon. 

Da Ap-Sp-regjeringen reformerte modellen gjennom å fjerne en del indikatorer, økte de samtidig satsen på studiepoeng. Det vil si, at dersom vi nå får reduserte studenttall i framtiden, vil økonomien bygges ned mye hurtigere enn den ble bygget opp. 

Dessverre ser vi tegn til dette i de kommende årene. Om noen år vil ungdomskullene minke, samtidig ser vi en økning i studenter som velger yrkesfag på videregående, og vi ser en hurtig økning i den mer anvendte høyere yrkesfaglige utdannelsen (teknisk fagskole). 

Dersom vi skal fortsette å ha god rekruttering til våre teknologiske studieprogram også i framtiden, er vi derfor helt avhengige av å rekruttere flere som går yrkesfag. Forkurset må da utvikles og utvides.

Men hva slags forkurs trenger vi, for å forberede studenter til framtidens ingeniørutdanninger? Den internasjonale diskusjonen om ingeniørutdanning er relativt tydelig. Både sentrale forskere på feltet, initiativ som CDIO-nettverket, og den europeiske organisasjonen for ingeniørutdanning, SEFI, peker på behovet for ingeniører med et systemperspektiv. 

I en verden med store komplekse utfordringer hvor teknologi kan være både delårsak og delløsning, som klimakrise, krig og konflikt, økt polarisering drevet fram av sosiale mediers algoritmer, og for ikke å glemme alle de både mer og mindre reflekterte diskusjonene om samfunnskonsekvensene av stadig mer avanserte KI-modeller (og hvem som har makten over dem) er behovet for ingeniører som har et systemperspektiv, og evner å se sin rolle som ingeniører i sammenheng med resten av samfunnet helt avgjørende. 

Det å ikke bare ha realfag, men også innslag av samfunnsvitenskap, for ikke å glemme språkfag - det å kunne lese og forstå og uttrykke seg presist og godt på både norsk og engelsk er selvsagt avgjørende for ingeniører både i dag og i framtiden - er dermed helt avgjørende for forkurset. 

Derfor ble jeg svært overrasket over resultatet fra en arbeidsgruppe nedsatt av UHR for å foreslå nye retningslinjer for alternative opptaksveier. Her foreslås ikke bare endringer i norskfaget som gjør det mye smalere, men å legge ned hele emnet Teknologi og samfunn, samt engelsk.

Som «erstatning» foreslås et eget innføringsemne, med svært lite omfang, men som uansett ikke har noe av samfunnskompetansen ingeniørstudenter trenger i bunn for være forberedt på ingeniørstudier, og det de vil møte f.eks. i det obligatoriske ex.phil. ved NTNU. 

Bortfallet av engelsk vil gjøre studentene markert mindre forberedt på å møte engelske lærebøker fra dag en på ingeniørutdanningene, for ikke å snakke om et arbeidsliv hvor arbeidsspråket ofte er engelsk i mange bedrifter og bransjer.

Arbeidsgruppens begrunnelse virker i hovedsak å være å rydde mer rom til matematikk, siden dette oppleves som en utfordring for gjennomføringen. Da glemmer man at matematikkfaget allerede har vært utvidet flere ganger i forkurset, men fortsatt virker det å øke timetallet som løsningen på et problem det altså ikke har løst før.

Slik sett virker gruppen å være fanget i det samme tiltaksbildet som mange tiår med utdanningspolitikere har vært i de delene av skoleverket som kommer før. Her har Elise Djupedal i sin ph.d. vist at løsningene år etter år har vært å øke timetallet i særlig matematikk og norsk, med ganske nøyaktig null resultat på den målte kompetansen. 

Hvordan forkurset gjennomføres i praksis varierer selvsagt noe utover landet. NTNU er den overlegent største aktøren når det gjelder forkurs, og her har studenter med forkursbakgrunn signifikant bedre gjennomføring enn andre studenter. Noe gjøres med andre ord riktig i dag også på forkurset. Kanskje kan løsningen i større grad være å se på de som lykkes?

Arbeidsgruppens begrunnelse for å fjerne teknologi- og samfunn og deler av norskfaget virker å være oppsummert i "Arbeidsgruppen anerkjenner at dette er viktige og allmenndannende tema. 

Vi må likevel forutsette at dette i all hovedsak er dekket i skolen." og de beskriver at "Det er paradoksalt at forkursemner som skulle være et alternativ for “praktikere” fra VG1/VG2 yrkesfag er blitt så pass teoritungt som det nå har blitt". 

Poenget er selvsagt at dette for studenter med generell studiekompetanse, skal være dekket i deler av den videregående skolen som forkursstudenter ofte/normalt ikke har. 

Det bør ikke være overraskende at et forkurs for studenter med praktisk bakgrunn til en utdanning som krever en kombinasjon av praktiske og teoretiske ferdigheter, bør bidra med å styrke den teoretiske bakgrunnen spesielt. 

Forkursets måte å gjøre dette på framstår som betydelig mye mer balansert i så måte enn alternativet som for mange vil være påbyggingsåret på videregående. Det er et svært krevende tilbud med stort frafall.

Fjerningen av engelsk argumenteres med at det er nok engelsk på yrkesfag i videregående skole, og det foreslås dermed å tas inn som en del av norskfaget. Noe som var løsningen i forrige revisjon av forkurset. 

En ting er at denne type fram-og tilbake-hopping av strukturer, fratar fagmiljøene muligheten til å drive kvalitetsutvikling av utdanningen, da all innsats må legges inn tilpassing til stadig endrede rammebetingelser. En annen er at det ikke tar hensyn til at nettopp ingeniørfeltet i stor grad er et internasjonalt felt, hvor det kan argumenteres for at å beherske engelsk er enda viktigere enn i mange andre profesjonsutdanninger som f.eks. i større grad utdanner folk til å jobbe i den norske velferdsstaten.

I tillegg gir forkurset muligheter for å tilpasse dette til ingeniørutdanning spesielt. Det er en generell utfordring i utdanning å ta studentene fra der de er når de kommer inn i utdanningen, til der kompetansemålene tilsier at de bør være ved uteksaminering. 

En mer inkrementell vei, med økt tilpassing av teknologi og samfunn og engelsk til ingeniørutdanningen og studentgruppen, hvor fagfolkene som underviser denne helt essensielle ingeniørkompetansen får gjøre det, vil være et mye bedre bidrag til framtidens forkurs og ingeniørutdanning, enn å rett og slett fjerne helt essensiell studieforberedende kompetanse fra forkurset.

Dette vet jeg det allerede jobbes godt med i fagmiljø på forkurs, og det vil være en innretning mye mer i tråd med rådende trender og forskningsfronten innen ingeniørutdanning internasjonalt.