Karakterisert som «svært krevende» nå leder hun lab i USA

Artikkelen «Brain tumors induce widespread disruption of calvarial bone and alteration of skull marrow immune landscape» ble publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature 2. oktober. 

På forfatterlisten stod et internasjonalt team av forskere, og som sisteforfatter, det vil si den som har hovedansvaret for innholdet, stod den tidligere UiO-forskeren Jinan Behnan.

Funnene i artikkelen har gitt ny og banebrytende kunnskap om glioblastoma, den dødligste formen for hjernekreft

Uniforum møter Jinan Behnan en kald og regnfull søndag på Albert Einstein College of Medicine i New York. 

– Jeg jobber sju dager i uken, innrømmer hun, men legger til at hun unner seg noen ekstra fridager når hun cirka en gang i halvåret besøker familien i Sverige.

– Det vi har avdekket, er at glioblastoma, angriper ikke bare hjernen, men også benvevet i hodeskallen. Dette skjer ved at kreftcellene aktiverer immunsystemet slik at det begynner å bryte ned benvev, forklarer hun. 

Mens hun snakker går vi inn på kjøkkenet til Brain Tumor Stroma Lab, også omtalt som Behnanlab. Vi er blitt våte etter spaserturen fra T-banestasjonen, og Behnan vil brygge te slik at vi kan få varmen i oss igjen.

Vi nyter krydderteen som Behnan har tatt med fra Sverige, inne på kontoret hennes. 

– Jeg blir fortsatt litt bitter

Det er åtte år siden Jinan Behnan forlot Oslo.

– Jeg blir fortsatt litt bitter når jeg tenker på rettsakene og det jeg opplevde ved Oslo Universitetssykehus, sier hun.

Jinan Behnan kom fra Syria til Sverige i 2007 for å ta en master i biomedisin ved Lunds universitet. Hun var nesten ferdig med enda en master da hun i 2012 fikk tilbud om et engasjement, og deretter et treårig ph.d.stipendiat, ved Vilhelm Magnus lab på Oslo Universitets sykehus (OUS).

Men oppholdet på Vilhelm Magnus lab skulle ikke bli en god opplevelse. I et intervju med Uniforum i 2016 fortalte Behnan om korte arbeidskontrakter og om et arbeidsmiljø som ble stadig verre.

På dette tidspunktet hadde Behnan stevnet Oslo universitetssykehus for gjentatte represalier etter at hun varslet om det dårlige arbeidsmiljøet.

Blant hennes støttespillere var Peter Kierulf, daværende Forskningsombud for Det medisinske fakultet ved UiO, OUS og A-hus. «Saken handler om maktasymmetri, maktarroganse, uredelighet og en stipendiat som utnyttes og drives langt ut over alle grenser», oppsummerte Kierulf i Uniforum.

Ble beskrevet som krevende

Sykehuset på sin side avviste at det hadde vært snakk om en varsling etter arbeidsmiljølovens regler. I sykehusets tilsvar til tingretten ble Behnan beskrevet som en krevende arbeidstaker, som gjentatte ganger hadde opptrådt kritikkverdig overfor kolleger.

Da saken kom opp i Tingretten i februar 2017, fikk Oslo Universitetssykehus medhold. Også i lagmannsretten tapte Behnan, men kjennelsen var ikke enstemmig. Et mindretall mente det var sannsynlig at hun hadde blitt utsatt for represalier.

Blant dem som reagerte på dommen, var Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk ved UiO . Flere av OUS vitner diktet da de forklarte seg, hevdet han i et intervju med Uniforum etter den første dommen. 

Sykehusets advokat Arne Moland kritiserte på sin side Uniforums dekning av saken i et leserinnlegg. 

Stoppet av Trumps presidentordre

Den første tiden etter dommen i lagmannsretten var tung, forteller Behnan. 

– Jeg fikk tilbud om en postdoc-stilling på Duke university, men så kom presidentordren som forbød syriske statsborgere innreise, forteller hun. 

Behnan søkte også noen stillinger i Norge uten å nå opp, men så løsnet det. Behnan fikk i 2018 en postdoc-stilling ved Karolinska institutet i Stockholm. Mens hun var på Karolinska kom også beskjeden om at hun var blitt tildelt et stipend fra det prestisjefylte EU-programmet Marie Skłodowska Curie Actions.

– Et Marie Curie-stipend henger svært høyt. Jeg ble veldig glad da jeg fikk vite at søknaden jeg hadde sendt inn før jeg begynte å jobbe på Karolinska, hadde gått gjennom, sier hun.

Behnan røper at forskningen hennes er basert på en idé hun fikk mens hun var masterstudent i Lund i 2011.

– Jeg så at benvevet i hjernebarken til mus som hadde hjernekreft, var tynnere og mer porøst enn hjernebarken hos friske mus, men jeg hadde hverken utstyr eller penger til å forske på dette,.

Det var først da Behnan fikk sitt Marie Curie-stipend i 2019, at hun for alvor kunne begynne å se på sammenhengen mellom hjernekreft og skadene på benvevet i hodeskallen.

Stoppet av Covid

I mars 2020 reiste Behnan til New York for å jobbe sammen med forskere på Mount Sinai Hospital. 

– Da hadde jeg, takk Gud, fått norsk statsborgerskap, og visum var ikke lenger noe problem, bemerker hun.

Men Behnan var knapt installert i leiligheten på Manhattan, da New York stengte ned på grunn av Covid-pandemien, og hele prosjektet ble lagt på is. 

Behnan reiste tilbake til Karolinska, men fikk snart et nytt tilbud. Albert Einstein College of Medicine tilbød henne en fast stilling som leder for et nytt laboratorium for forskning på glioblastoma.

– Avdelingen hadde ingen eksperter på hjernekreftforskning. Jeg måtte starte fra scratch, forteller hun.

Behnan som aldri tidligere hadde bygget opp et laboratorium, brukte nettverket sitt flitting. Blant de hun rådførte seg med, var lederne for dyreavdelingene ved OUS og Karolinska..

Basert på en idé hun fikk i Oslo 

Behnan tar oss med på en omvisning i laboratoriet. Hun viser oss det lille rommet som er innredet for å huse over 700 mus, og biobanken hvor celleprøver er frosset ned i flytende nitrogen. 

Som ph.d.-student erfarte Behnan at det var vanskelig å få tilgang til pasientprøver. Dette gav henne en idé.

– Når du renser hjernen etter en operasjon, suger du ut små mengder vev og blod fra området der hvor svulsten er fjernet. Det biologiske avfallet du sitter igjen med, blir vanligvis kastet. Jeg ba om å få dette avfallet. Hva skal du med det? Det er bare dødt vev, fikk jeg høre, men det viste seg at 70 til 90 prosent av vevet i prøvene var levedyktig.

Behnan bruker disse prøvene til å dyrke fram kreftceller som hun transplanterer inn i musehjerner, og til å teste ut behandling. 

Men det er også viktig å kunne sammenligne cellene i kreftsvulstene med cellene i en normal hjerne. Også denne utfordringen fant Jinan Behnan en løsning på mens hun tok doktorgrad.

– Vi overtar også det biologiske avfallet fra pasienter som er blitt operert for epilepsi og andre nevrologiske tilstander, forteller hun.

– Situasjonen er blitt mer usikker

På et av laboratoriene hilser vi på den japanske postdoc-stipendiaten Erika Yamashita. Behnan beskriver henne som ekspert på benvev.

– Erika bruker multifoton laserskanningsmikroskopi til å studere hvordan cellene beveger seg i benvevet i musehjerner, forteller Behnan.

– Utstyrer vi bruker er kostbart, bemerker hun.

Behnan håper artikkelen i Nature vil bidra til å sikre laboratoriet fortsatt finansiering.

– Situasjonen er blitt litt mer usikker det siste året, erkjenner hun, men ønsker ikke å utdype dette nærmere. Som mange andre forskere i USA, er hun det siste året blitt mer usikker på hva framtiden vll bringe. 

– Jeg planlegger å søke om EU-finansiering til en avdeling i Sverige, forteller hun og legger til at dette også vil gi henne anledning til å tilbringe deler av året i nærheten av familien i Sverige.

Målet vårt er å kurere hjernekreft

I dag dør de fleste pasientene som får glioblastoma etter ett til halvannet år. 

– Vi kan fjerne svulsten, men etter kort tid vil det vokse fram en ny som er enda mer motstandsdyktig. Med intensiv behandling kan vi kanskje gi pasientene et år ekstra, men det er idag nesten ingen som overlever denne typen kreft, kontstaterer hun.

Den nye kunnskapen om hvordan glioblastoma påvirker immunsystemet er et viktig skritt på veien mot en kur, mener hun.

– Jeg tror vi alle har kreftceller i kroppen som immunsystemet vårt holder i sjakk. Når immunforsvaret vårt svekkes, vil sjansen for å utvikle kreft derfor bli større, sier hun og forteller om undersøkelser som har vist at forekomsten av kreft økte under covid. 

– For å kunne kurere glioblastoma må vi angripe kreftcellene, men vi må også se på hvordan kreften påvirker både immuncellene rundt svulsten og kroppens immunsystem. Det betyr at vi i tillegg til å fjerne svulsten, må finne ut hvordan vi kan gi immunsystemet kraft til å hindre at kreften kommer tilbake. Skal vi klare det må hjerneforskerne, hjernekirurgene og immunologene jobbe side om side, understreker hun .

Jinan Behnan tror en vaksine mot kreft vil ble en viktig del av løsningen.

Hun beskriver Claudia Gravekamp ved Avdeling for mikrobiologi og immunologi på Albert Einstein College of Medicine som sin viktigste samarbeidspartner. 

– Jeg har forsket på hjernekreft i femten år. Hun har forsket på vaksiner like lenge. Og jeg har sagt det til Claudia, målet vårt er å kurere hjernekreft.

– For en forsker finnes det ikke noe bedre sted

– Jeg er ikke glad i endring, og hadde jeg ikke kommet på kant med ledelsen ved OUS, hadde jeg nok blitt i Oslo. Men Gud ville det annerledes, konkluderer hun.

Behnan forteller at hun har funnet seg godt til rette i New York, selv om hun savner vennene i Norge og den norske naturen. 

Den første tiden bodde hun på Manhattan. Nå bor hun i en leilighet ikke langt fra laboratoriet. 

– Å bruke offentlig transport på kveldstid, var et mareritt, sier hun.

Behnan beskriver arbeidsmiljøet ved Albert Einstein College of Medicine som usedvanlig godt.

– Det er lite byråkrati. Vi har en flat struktur, og det er ganske avslappet her. Du kan komme i kjole, jeans eller joggebukse om du vil. Det er ikke som ved Harvard eller John Hopkins, sier hun.

– For en forsker finnes det ikke noe bedre sted å være, slår hun fast.