- Vi kommer ikke utenom oss selv som forskere når vi debatterer akademisk frihet. Det kan være vanskelig å være dissident, og press om konformitet kan være en trussel, mener professor og tidligere rektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal.
Han regnes også som mannen bak loven om akademisk frihet, i kraft av at han ledet NOU-utvalget som la fram forslaget i 2006. Da Forskerforbundet tidligere denne uken inviterte til debatt om tilstanden for den akademiske friheten, var han selvskreven gjest.
Selvsensur
UA har denne uken omtalt arbeidsmiljøproblemer ved PLU der fagforeningene er trukket inn, og der tillitsvalgte nettopp stiller spørsmål ved om konfliktene går på den akademiske friheten løs.
Tjenestemannsorganisasjonene ved PLU har fått tilbakemeldinger fra medlemmer som vegrer seg for å formidle og publisere, av frykt for hvilke reaksjoner de vil møte i eget fagmiljø. Enkelte stoler heller ikke på egne kolleger i sakkyndige komiteer for opprykk. Ifølge Forskerforbundet har forskere ved PLU trukket tilbake manuskript for publisering av frykt for reaksjonene det kunne vekke på instituttet.
Kranglefaget pedagogikk
Noen fag ser ut til å bli hardere rammet av fagdebatter, som bikker over til personangrep, enn andre fag. Hissig fagdebatt i pedagogikkmiljøer er ikke begrenset til NTNU.
Universitetet i Oslo etablerte på begynnelsen av 1990-tallet Det utdanningsvitenskapelige fakultet, som i dag har de største fagmiljøene innenfor lærerutdanning. Fakultetet og dets forgjengere har vært arena for mange faglige konflikter de siste tiårene.
Faglig / ideologisk
Den til tider personfokuserte, flerårige konflikten stod mellom datidens tradisjonelle pedagogikk, og den nyere sosialpedagogikken. Likhetstrekkene er mange i forhold til det som i dag forsurer arbeidsmiljøet ved PLU, og som har ført til at flere ansatte søker seg vekk.
- I utgangspunktet var konflikten ved UiO en tradisjonell debatt om faglig orientering, ifølge Underdal.
På et tidspunkt endret debatten karakter fra fra å være en faglig og ideologisk konflikt til å anta personlige motsetningsforhold. Konflikten begynte å spire på 70-tallet, og fortsatte i flere år, til en varig våpenhvile på 80-tallet.
Sosialpedagogikk var i mindretall, og hadde store ambisjoner. Gruppen hadde et videre syn på hva som skulle og burde studeres i utdanningen av nye lærere for det norske samfunn.
- Og, tror jeg er riktig å si, en mer politisk agenda, sier han.
Katalysatorer i konflikten
Konflikten ble mer tilspisset og alvorlig enn det strengt tatt var grunnlag for. Mye på grunn av enkeltpersoner som fungerte som katalysatorer, mener eks-rektoren. Han viser til studier med empirisk belegg for at det ofte skjer en polarisering når to grupper møtes til dyst på denne måten. I en innledende fase med økende antagonisme, velger gruppene sine mest "engasjerte" medlemmer til å eksponere saken, som Underdal uttrykker det.
Studier viser visse felles utviklingsmønstre, fra konflikter mellom små grupper i samfunnet, helt opp til mellomstatlige forhold, ifølge statsviteren i internasjonal politikk.
Retorikken skjerpes, som i neste omgang ytterligere fastlåser frontene. Det finner sted en selvforsterkende gruppetenking som fordrer stor grad av konformitet innad.
Tippekampen til unnsetning
For å få bevegelse i en fastlåst situasjon, inviterte en ekstern leder til et felles seminar for å diskutere de vitenskapsteoretiske premissene. Til bunns. Mannen hadde en svært grundig form. Møtet var satt til klokken 1400, lørdag, to timer før starten på det som på den tiden var ukens høydepunkt for mange: Tippekampen.
Partene innså snart at debatten om fagets teoretiske grunnlag nødvendigvis ville ta tid.
- Posisjonene myknet betraktelig allerede samme ettermiddag, forteller Underdal, som blant annet forsker på temaet internasjonale forhandlinger.
Han understreker at ledelsen skal holde seg unna en frisk, faglig diskusjon, og bruker et bilde hentet fra fotballen:
- Så lenge det handler om ballen, skal dommeren være mest mulig usynlig. Når en spiller tar mannen, i stedet for ballen, er det på tide å gripe inn.
Men det kan være veldig vanskelig å oppdage før den første grisetaklingen finner sted, innrømmer Underdal.
- Står ganske bra til
Den faglige friheten til selv å velge tema, metode, og publisere er ikke alvorlig truet i Norge i dag, mener Underdal.
- Etter mitt skjønn står det ganske bra til, konkluderte han:
Det er få kjente tilfeller av at den akademiske friheten har vært truet utenfra. Et unntak er instituttsektoren, hvor enkelte er svært avhengig av en oppdragsgiver. Offentlig finansiert forskning skal i dag bruke Kunnskapsdepartementets standardkontrakt.
Mindre tid, mer rapportering
Undersøkelser blant forskere peker også i retning av få forsøk på styring, ovenfra. Den store utfordringen for den individuelle friheten er mulighetsrommet for å drive forskning. Nok tid til forskning, økte krav til administrative oppgaver og rapportering, og generelt høyt arbeidspress. Forskningens politiske kontekst, tildelingen gjennom store programsatsinger gjennom Norges forskningsråd, begrenser det frie valg av tema for forskning.
Ifølge Underdal er det vanskelig å finne klare eksempler på direkte, politisk overstyring av universiteter og høyskoler. UH-sektoren har fått mer autonomi. Delegeringen av myndighet nedover har på den annen side medført et større selvstendig ansvar for måloppnåelse og en mer omfattende rapportering.
