”Anno er reality-TV, ikke skolefjernsyn”

- Anno er en blanding av virkelighets-TV, folkeopplysning og historie. Samtidig byr serien på en framvisning av tradisjonelt håndverk. Som historiker kan jeg si at serien gir et meget forenklet bilde av tiden rundt reformasjonen, men jeg føler ikke noe stort behov for å ta fram knirkestemmen og påpeke feil og unøyaktigheter så langt. Dette er ikke skolefjernsyn, sier førsteamanuensis Magne Njåstad ved Institutt for historiske studier.

Ingen grunn til knirkestemme

Førsteamanuensis Jon Anders Risvaag ved NTNU Vitenskapsmuseet, er enig. Han mener serien er fantastisk Trondheimsreklame, og at den når et publikum de som formidlere av historiefaget ellers aldri når.

- Knirkestemmen er veldig lett å ta frem for oss historikere, enten det er en hund, et bygg, eller noe annet som ikke er helt tidsriktig. Men serien kaster et lys over middelalder og senmiddelalder, en periode som ellers ikke får så mye lys på seg. Den når ut til et stort publikum, og til veldig mange som ellers aldri ville gått på historiske foredrag eller arrangementer, sier Risvaag.

Lærde – med og uten kostymer

Begge er med i knippet av historiske eksperter ved NTNU som har bidratt med råd til serieskaperne. De er også på skjermen selv. Njåstad har senmiddelalder og politisk og sosial utvikling i tidlig nytid som spesialfelt, og var med i første episode.

Njåstad sier at han, til sine barns lettelse, opptrer som seg selv og blir intervjuet iført helt vanlig tweed-jakke.

- Jeg svarte på de store, litt uhåndterlige spørsmålene, og snakket om kirkens rolle i Trondheim by, hva folk arbeidet med, om hygieneforhold, og faktisk litt om husbygging også.

Unik myntproduksjon

Risvaag, som er numismatiker, kommer snart på TV i rollen som lærd på mynter og myntproduksjon, iført fullt og tidsriktig kostyme. Førsteamanuensen kan det meste om myntproduksjonen som fant sted i Erkebispegården. Trondheim har det eneste bevarte verkstedet fra denne perioden, som kan dokumentere hvordan tilvirkningen foregikk.

Risvaag skal bidra til at en av deltakerne skal oppnå såkalte mesterfordeler som han eller hun skal spille videre på ut over i serien.

- Det kan nok bli ganske pinlig, men også litt morsomt, smiler Risvaag, som brukte en lørdag sent i august på innspillingen. Han vet at historiker-kolleger over hele landet gjerne følger med på serien.

- Det hender jo at det dukker venner, kjente og kolleger opp på skjermen, så det er litt artig å følge med, sier de to.

Ser behovet for historisk kunnskap

Førsteamanuensis og kunsthistoriker Margrethe C. Stang dukker også snart opp i serien, der hun skal fortelle om helgener og pilegrimer i middelalderen.

- For de fleste av oss er popularisering og formidling morsomt. Særlig blant oss som jobber med små, smale felt er det nok mange som synes det er positivt med oppmerksomhet rundt det vi er interessert i, sier hun.

Førsteamanuensen ved Institutt for kunst- og medievitenskap sier serien bidrar til at historikerne ser at det er behov for fagfeltet deres og at kunnskapen de gir til studentene sine er verdifull.

- Det hadde nok vært lettere for produksjonsselskapet om de hadde hatt en historiker med i teamet sitt, sier hun.

Serien er en blanding av historieformidling og underholdning. Det forekommer faktafeil og unøyaktigheter.

- Man kan velge om man vi la seg underholde, eller irritere av det, sier Stang, som velger det første.

- Det er morsomt og det har definitivt underholdningsverdi. Folk spør ofte om ting i serien framstilles riktig, og jeg begynner å forklare. Og vipps, så er man inne i en samtale om det man liker best å snakke om i hele verden. Anno åpner for mange artige samtaler om eget fagfelt, sier kunsthistorikeren.

Manipulert plott, historiske friheter

Selv om historikerne roser produksjon, formidling, filming og spennende dramaturgi, så kommer vi ikke utenom at produsentene har tatt seg noen historiske friheter.

-Strengt tatt kunne de vel sagt at de tar oss tilbake til for eksempel 1525 eller 1530 i stedet for 1537. Og scenene om avlat og offer til kirken er vel karikert – blant annet med den klassiske sjablongen av en grådig katolsk prest, sier Njåstad.

At Nidarosdomen ikke raget fullt så høyt og slett ikke så slik ut i 1537 får man ikke gjort noe med. Men Margrethe C. Stang mener man har manipulert litt vel mye – og trolig helt unødvendig- med plottet rundt erkebiskop Olav Engelbrektsson og Fru Inger til Austrått.

-Der framstilles det som om erkebiskopen fortsatt er i byen i 1537, men ”alle” vet at han allerede hadde flyktet, sier Stang.

Nesten umulig å klatre sosialt

- Det er litt dumt. De er nøye på at alt med lys, mat, klær og lignende skal være mest mulig korrekt, mens de har tatt seg noen friheter med historiefortellingen, som kanskje mange ikke er like kritisk til, sier historikeren.

Forskerne mener også at serien gir et uheldig bilde av muligheten for å forflytte seg oppover i samfunnslagene, fra fattigdom til rikdom. Det var absolutt ikke så lett som det framstilles, tvert i mot.

- Sosiale forbindelser og det vi ville kalle korrupsjon var nok mer utbredte virkemidler for å få til sosial klatring, sier Njåstad.

Annerledes reality med solid rammeverk

Forskerne sier de er bevisste på hva de er med på. Det er reality i et rammeverk. Det er smørsida av hvordan man lærer seg et håndverk. Som Magne Njåstad sier, man skal være rimelig bortreist om man ikke forstår at man ikke er ferdig utlært tømrer på en uke.

- Personlig mener jeg realityprogrammer med utstemming som konsept er et endetidstegn, men dette er noe annet. Anno spiller ikke på konflikter, kjendiser og psykodrama, sier han.

- Vi må ta det for det det er. Jeg for min del er mektig imponert over hva deltakerne faktisk greier å lære seg på en uke. Det må ikke bli slik at det beste blir det godes fiende, sier Jon Anders Risvaag, som antar at seere flest vil forstå at ting er kraftig forenklet.

Merker interessen for TV-serier

Om serien vil føre til at søkertallene til historiestudier går i været, er de usikre på. Da har de kanskje mer tro på en oppblomstring i interessen for håndverksfag.

Som historikere opplever de at interessen går i bølger, og at det skjer en påvirkning fra film og TV. Ringenes Herre-trilogien ga i sin tid en middelalderboost, mens serien om Huset Tudor, monarkene som regjerte over England fra 1485 til 1603 ga et oppsving i interessen for den perioden.

- Vi merker på henvendelsene hva folk ser på. Vikingtida er alltid interessant, men serier som Game of Thrones og Ringenes Herre gjorde at det gikk mye i sverd en periode, forteller Jon Anders Risvaag.

Lavere lineære seertall

Det første programmet som ble sendt mandag 2. januar, ble sett av 753 000 personer og hadde en seerandel på 47,1 prosent, opplyser prosjektredaktør Unni Ødegård i NRK.

Både sesong en og to hadde mellom 800 000 og 900 000 seere, og en seerandel på omtrent 50 prosent. program 2 ble sett av færre i faktisk sendetid, da 662 000 fulgte programmet. Foreløpig rekord har det tredje programmet, med 797 000 seere som ga en andel på 54,9 prosent. Program 4 falt ned til 667 000.

- Vi ser at publikum er med oss i år også, og vi er ekstra glad for de høye seerandelene, andel av de som ser på TV i det samme tidsrommet, skriver Ødegård til UA.

NRKs prosjektredaktør presiserer at seertallene er første gangs visning lineært, og ikke inkludert opptakseing, repriser eller nett-tv. Stadig flere og flere ser innhold på nett og tallene vil totalt sett bli enda høyere, ifølge Ødegård.