Forestilling før fallet

- Vi avsjeler bygningen, ved å vekke den til live en kort stund, for deretter å legge den til hvile. Dette blir Trondheims måte å si farvel til et bygg som har betydd mye for mange her i byen.

Performance-stykket – eller minnestunden som amanuensis og regissør Barbro Rønning foretrekker å kalle den – skal finne sted i autentiske omgivelser: I Høyblokka selv.

Høyblokka blir teaterscene

I stummende vintermørke på nyttårsaften inviteres publikum til å bivåne en teaterforestilling av de sjeldne. Scenen er Høyblokkas tomme skall, bare dager før rivingskulene gjør ende på betongskjellettet. Inne i dette skjelettet planlegger regissør Rønning å mane fram historier, bilder og minner fra sykehusets femtiårige historie.

En idé er å spille ut sykehusinntrykkene gjennom de nakne vinduene, med publikum på bakken under, mens bilder projiseres på fasaden. Hvert vindu representerer en historie fra femti år med sykehusskjebner.

Lanserer minneside

Slik forholder det seg i alle fall på prosjektets nettside, som lanseres førstkommende onsdag. Her inviteres trondhjemmere og andre pasienter, pårørende, ansatte og andre til å dele sine sterkeste inntrykk fra Høyblokka – både gledelige og sørgelige. Ved å legge inn et minne, tennes et lys i et tomt vindu på nettsiden.

Ideen er å overføre dette til den virkelige Høyblokkas vindusskall. For hvert nytt lys som tennes, nærmer uvegerlig den virkelige Høyblokkas endelikt seg.

Slik tenker i alle fall prosjektleder og regissør, amanuensis Barbro Rønning, seg det. Det er dette Rønning ser for seg som Høyblokkas ”avsjeling”.

Byens liv og død

- Dette blir et dypt folkelig prosjekt. Hvor mange barn er født her, hvor mange mennesker har ikke dødd her? Bygget er et stort emosjonelt landemerke i byen som rommer titusenvis av enkeltskjebner. Med alle deres venner og pårørende er det knapt noen trondhjemmere som ikke er et eller annet forhold til sykehuset, sier Rønning, som arbeider ved Institutt for kunst og medievitenskap.

Arbeidet med å samle sykehusminner for ettertiden startet allerede i april. Kunstnerne har samarbeidet med Helsebygg Midt-Norge og fått tilgang til Høyblokka under det pågående rivingsarbeidet, og har gjort intervjuene i autentiske omgivelser. Minnene, som Rønning refererer dem som, skal danne råmaterialet for kunstprosjektene denne høsten.

Hun oppfordrer alle som har minner knyttet til det gamle sykehuset om å bidra til avsjelingen av bygget. Blant intervjuobjektene er en av de første pasientene som ble tatt imot da Høyblokkas førte byggetrinn i 1959 var fullført.

Forskningsseminar og bok

Instituttet har fått støtte fra Humanistisk fakultetet og stiftelsen Fritt Ord til å samle inn minner og lage kunstneriske uttrykk ut av dem. Rønning har ideer om både et kunstnerisk radioteater i dokumentarform og en serie forskningsseminarer, før alt kulminerer nyttårsaften i en minnestund knapt noe rivningsklart bygg har sett maken til.

Noen ser mer fram til bulldoserne enn bisettelsen.. En ny akse åpner seg i byen når betongklossen legges i grus. Derfor benytter kunstprosjektet seg også av arkitektkompetanse for å sette den visuelle betydningen i sin rette sammenheng.

En sosialantropolog skal etter planen skrive en bok som dokumentasjon på prosjektet og et mer permanent minne om Høyblokka.

Mer om Høyblokka og hvordan det vil bli.