Forsket til seg flest publikasjonspoeng

Sett i lys av at NTNU har som mål å være internasjonal fremragende, mener professoren at ambisjonsnivået for kunnskapsproduksjon er satt for lavt. Det strategiske målet har i flere år vært 2,4 publikasjonspoeng per fast vitenskapelig stilling. NTNU har ennå ikke kommet opp på dette nivået.

For svake ambisjoner

Institutt for energi- og prosessteknikk innkasserte 160,6 publikasjonspoeng i fjor, i følge den ferske statistikken fra Database for statistikk om høgre utdanning (DBH). Det er fem poeng per årsverk fast vitenskapelig ansatt. 26,2 prosent av artiklene er publisert på nivå 2.

- Det er skyhøyt over universitetets mål. Det er nokså spesielt – sett i lys av at vi også er et institutt der det drives svært mye anvendt forskning, sier Olav Bolland.

Han synes NTNUs mål for vitenskapelig produksjon blant ansatte er lite ambisiøse, så lenge det samme universitetet har en uttalt visjon om å bli internasjonalt fremragende.

- 2,4 publikasjonspoeng per faste vitenskapelig ansatt er veldig lavt. Det henger rett og slett ikke i hop, mener han.

Holder farten

På nasjonalt plan viser tallene fra DBH at Universitetet i Oslo produserte 4038,3 publikasjonspoeng i fjor. Det tilsvarer vel 28 prosent av det samlede antall poeng i universitetssektoren. 27,1 prosent av publikasjonene fra UiO er på nivå 2.

NTNU ligger som nummer to, med 2796,2 publikasjonspoeng, en andel på 19,5 prosent. Økningen fra året før er på 10,2 prosent, som omtrent tilsvarer farten på sektoren samlet. Ved NTNU er drøyt to av ti artikler publisert nivå 2, mens universitetets strategiske mål er at en fjerdedel skal være på det høyeste nivået

Etter NTNU følger Universitetet i Bergen (1945,8), Universitetet i Tromsø (1121,6) og Universitetet i Stavanger (558,4).

Brutt ned på fakultetsnivå ved NTNU kommer Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi og Fakultet for naturvitenskap og teknologi best ut, med henholdsvis 569, 7 poeng og 522 poeng. I den andre enden av skalaen ligger Fakultet for arkitektur og billedkunst (32,1) og NTNU Vitenskapsmuseet (25,2).

Kraftig taktøkning

26,2 prosent av artiklene Olav Bolland og hans kolleger produserte i fjor, ble formidlet på nivå 2 – som gir størst uttelling både i penger og akademisk anseelse. Instituttet er stort, med 30 professorer og førsteamanuenser. Selv om det er noen gjengangere på fem-på-topp lista, øker antallet som bidrar.

I følge Bolland lå instituttet på 20 publikasjonspoeng da DBH startet innsamlingen av tall for den norske vitenskapelige produksjonen for åtte år siden.

Instituttet er et typisk ingeniør-institutt, som alltid har hatt utstrakt samarbeid med industrien. Fortsatt har de en stor andel industriprosjekter, og eksternaktiviteten utgjorde nærmere 90 millioner kroner av omsetningen i fjor.

Bevisst politikk

- Det har vært skrevet mange rapporter og gjort mye nyttig for våre samarbeidspartnere, men tradisjonelt har vi ikke vært så flinke til å fortelle verden gjennom åpne publikasjoner om det vi har holdt på med, sier Bolland, som har vært instituttleder siden 2009.

De siste årene har publisering blitt gjort til bevisst politikk, og publiseringstakten har blitt stadig raskere – også for de industrinære aktivitetene.

Forklaringen er tredelt, i følge Bolland.

Instituttet praktiserer en belønningsordning, der de som publiserer får driftsmidler fra en felles pengepott – alt etter hvor mye – og hvor- de publiserer. I fjor var potten på rundt 300 000 kroner. Samtidig oppfordres alle stipendiater til å publisere artikler underveis, i stedet for å samle alt arbeidet i én stor murstein av en avhandling.

Det siste året har Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi skrudd opp belønningen for forskningsproduksjon. Satsen per publikasjonspoeng i fjorårets statsbudsjett var på 34 201 kroner.

Tøff synliggjøring

Synliggjøring er den tredje forklaringen. Publisering er tema på allmøter og på faglærermøter. På intranettet legges det årlig ut lister, med navn og antall publikasjonspoeng.

- Dette stimulerer til konkurranse og vekker ønsker om å prestere, mener Bolland.

- Man ser tydelig hvem som produserer og hvem som ikke gjør det, sier instituttlederen, som forsikrer at han ikke har fått én eneste negativ tilbakemelding på denne praksisen.

Instituttet har også en aktiv holdning i forhold til hvor og hvilke nivå det bør publiseres på. Forskerne må sjekke at journalene de har sett seg ut faktisk gir poeng, og tilstrebe publisering i journaler som er viktige for instituttet.

Viktig for visjonen

Publisering og poengtelling er en viktig målestokk for hvor et fagmiljø står, men Bolland er også opptatt av at systemet støtter opp under NTNUs visjon om å være et internasjonalt fremragende universitet.

- Å publisere mye og vise eksellense gjør oss mer attraktive, for våre partnere, for industri, bedrifter og for de som bevilger forskningsmidler, sier han.

Sitering av forskningsarbeid blir stadig viktigere.Professoren nevner spesielt H-indeksen, som er et mål på en forskers publiserings- og forskningsaktivitet. Den beregnes ut fra antall publiserte artikler og det antall ganger hver artikkel faktisk er sitert og nyttiggjort av andre.

- Bruken av den øker internasjonalt, vi er nødt til å forholde oss til den, understreker han.

- Mange vitenskapelig ansatte er kritiske og oppgitt fordi de mener de får stadig mindre tid til å forske. Hvordan løser dere det?

- Vi har gjort noen grove overslag, og funnet at undervisningsbelastningen hos oss ligger på 35 prosent. Det er lavt, og det er nok en viktig forklaring på hvorfor vi er i stand til å levere så mye, sier Bolland.

Må motstå presset

Bolland mener mange fagmiljø ligger for høyt når det gjelder undervisningsbelastning.

- Det er en kultur i enkelte fagmiljø at undervisning kommer først, mens forskning er andreprioritet. Etter min mening blir slike holdninger lett feil, sett i lys av NTNUs visjon om å være fremragende. Den betinger rett og slett mer forskning, sier Bolland.

Han ser også at hans eget, relativt store institutt er svært godt forspent administrativt. Det avlaster vitenskapelig ansatte for mye administrativt arbeid.

- Det er en del miljøer som ikke har staber med kompetanse nok, der jobber av administrativ art dyttes over de vitenskapelig ansatte. Det er mange små institutter rundt om, som med fordel kunne vært slått sammen til større enheter. Det ville gitt mer tid til forskning, mener Bolland.

I forhold til debatten om den skrikende mangelen på sivilingeniører, mener han at NTNU ikke bør gi etter for presset å ta inn flere kandidater.

- Er ambisjonen å være et fremragende universitet, kan vi ikke samtidig være en produksjonsanstalt for et betydelig større antall kandidater. Mangelen på sivilingeniører må løses på andre måter. Om hver professor skal utdanne enda flere, vil det være ødeleggende for virksomheten her, mener Bolland.

Ingen unnskyldninger

Selv leder han et stort institutt der mange publiserer. Han har forståelse for at det er variasjon mellom fagområder, og at man skal være forsiktig med fakultets- og instituttvise sammenligninger. Når det er sagt, mener han at de aller fleste fagområder er en del av et hele med vitenskapelige journaler og fora som internasjonale konferanser der resultater presenteres.

- Det finnes ikke gode unnskyldninger for ikke å publisere, slår professoren fast.