Mange nye hjelpeorganisasjoner oppstod spontant som følge av flyktningkrisen i Middelhavet. Før de proffe fikk summet seg, stod helt vanlige folk på strendene og tok i mot tusener som krysset havet i synkeferdige båter.
Hjelpende hender. - I en slik krise er det mildt sagt, mye stress, det er mye som skal koordineres, og takles. Om man ikke har hodet med seg, kan man kanskje gjøre ting verre, sier Hanne Haavik, som har undersøkt grasrotorganisasjonenes rolle i flyktningkrisen på Lesvos. TT/NTB Scanpix
Viktig rolle. Spørsmålet jeg sitter igjen med er hva som hadde skjedd om ad hoc-organisasjonene ikke hadde vært der i fjor høst, da krisen var på det aller verste. Da hadde det kanskje sett mye styggere ut, sier Haavik.Privat.
Åpne opp. - I stedet for å regulere og yte motstand mot AHGO-ene, slik vi ser at politi og myndigheter gjorde i Hellas, bør man heller evaluere arbeidet og ta med seg det gode arbeidet AHGO-ene gjør videre, mener George Kitching. Privat
- De små, smidige og frivillige organisasjonene får ikke den rosen og anerkjennelsen de fortjener.
Det mener NTNU-studentene Hanne J. Haavik og George T. Kitching, som tar master i folkehelsevitenskap med spesialisering i global helse ved NTNU.
Fyller raskt et tomrom
De to har vært med på å undersøke det de kaller ”bistandens nye ansikt”, gjennom å se på hvilken rolle de små, i hovedsak uprofesjonelle, hjelpeorganisasjonene spilte i den store krisen på øya Lesvos i Hellas høsten 2015 og vinteren 2016. Dette er ad-hoc grasrotaksjoner (AHGO) som ikke eksisterte i forkant av flyktningkrisen, men som oppstod nettopp for å takle den.
Konklusjonen deres er at AHGO-ene spiller en viktig rolle. Og at de kan fortsette å gjøre det, når nye kriser oppstår - for eksempel ved store folkeforflytninger som følge av klimaendringer.
- De rykket tidlig inn og gjorde en stor jobb på Lesvos da krisen var på sitt verste. De store humanitære organisasjonene brukte lengre tid på å komme seg ned. Dermed fylte de små effektivt det tomrommet som oppstod den første tiden, sier Haavik.
Studentene har gjort intervjuer med 13 ledere i slike organisasjoner. I Norge er Dråpen i Havet og Medics Bergen kjente navn, men gruppene oppstod over hele verden. Sosiale medier bidro sterkt til oppmerksomhet, engasjement og oppslutning. Flyktningkrisen er enda ikke over, de små organisasjonene fortsetter å støtte tusenvis av trengende i flyktningleirene i Hellas.
Undersøkelsen gjorde studentene ut fra at de var nysgjerrige på de nye aktørene.
- Det var heller ikke gjort noe forskning på dem, så vi tok saken i egne hender og forsket på siden av studiene, forteller Haavik.
- Vi visste at et stort antall enkeltmennesker dro ned. Vi ville undersøke hvordan denne typen hjelp fungerer. Men for å faktisk evaluere hvor god hjelpen er, må det mer forskning til, slik at man bedre kan understøtte påstanden vi kommer med, understreker studentene.
135 000 flyktninger på én måned
I oktober 2015 kom det over 135 000 flyktninger til Hellas, mange i gummibåter fra Tyrkia. Mange tusen har druknet på ferden. Som nærmeste kyst var øya Lesvos hovedmålet.
- Spørsmålet jeg sitter igjen med er hva som hadde skjedd om ad hoc-organisasjonene ikke hadde vært der, da krisen var på det aller verste. Da hadde det kanskje sett mye styggere ut, sier Haavik.
Studentene beskriver både gruppene, de frivillige som deltar i dem, og utviklingen av AHGO-ene. Gruppene oppfatter at de er gode på å vurdere hjelpebehov, mobilisere ressurser og finansiering og det å skaffe hjelp raskt. De frivillige reiser ned med begrenset erfaring, de kommer fra et stort antall land, med ulike utgangspunkt og ulik yrkesbakgrunn. For AHGO-ene ble veien til mens de gikk, de utviklet seg mens de var på Lesvos.
- Det viktige er at de var aktive da FN, Røde Kors og andre store som man forventet skulle spille en stor rolle, ikke gjorde det. Informantene våre følte sterkt at det var behov for dem, de fylte et tomrom, sier George T. Kitching.
Farlige situasjoner, vondt kan gjøres verre
Veldig mange frivillige har ikke erfaring fra bistandsarbeid, men har et veldig sterkt ønske om å hjelpe. Det trenger ikke bare være positivt, ifølge studentene.
- I en slik krise er det mildt sagt, mye stress, det er mye som skal koordineres, og takles. Om man ikke har hodet med seg, kan man kanskje gjøre ting verre. Står du på stranda om natta for å ta i mot båter som kommer inn, og arbeidet ikke er koordinert, skal du være utrolig skjerpet. Det kan være en utrolig farlig situasjon, sier Haavik.
Hun sier at en av de store svakhetene de fant, var forskjellen mellom de nye og de etablerte organisasjonene, når det gjelder debriefing.
- Mange som reiser har overhode ikke tenkt på at dette kan påvirke dem psykisk. Men AHGO-ene lærer og utvikler seg hele veien, sier Haavik, som tror dette blir tatt tak i.
Posttraumer for hjelperne
Det har ikke vært forsket mye på AHGO-ene, men noen studier skal være gjort i forhold til posttraumatisk stress-syndrom hos hjelpearbeidere. Det er umulig å forberede seg 100 prosent, mange blir utsatt for svært sterke inntrykk.
- Vi snakket med lederne om hvordan de forholdt seg til de psykologiske belastningene de frivillige ble utsatt for. De små organisasjonene har ikke de ressursene, eller prosedyrene til å ivareta dette som de store har. Det er en stor utfordring og et dilemma som bør få oppmerksomhet, mener Kitching.
Det handler om å unngå at folk reiser hjem med traumer og så å si selv blir ofre fordi de har villet hjelpe andre. Studentene ser et klart behov for at denne type utfordringer finner en løsning. En tanke er at de små i mye større grad kan dra nytte av prosedyrer for forberedelser, opptreden i ulike situasjoner, og debriefing som er fastlagt hos de profesjonelle organisasjonene.
Kan spille en viktig rolle i fremtiden
- Hvem er det dere oppfordrer til å ta de nye hjelpeorganisasjonene på alvor?
- Jeg mener at de store humanitære organisasjonene, FN og andre bør anerkjenne dem og se at rollen de spilte i Hellas borger for at de kan spille en viktig rolle i fremtiden, sier George Kitching.
Han nevner også at små organisasjoner fikk et dårlig rykte etter kaoset som oppsto etter jordskjelvet på Haiti.
- I stedet for å yte motstand mot AHGO-ene, slik vi ser at politi og myndigheter gjorde i Hellas, bør man heller evaluere arbeidet, ta med seg det gode videre, kanskje regulere noe. Så kan man finne ut hvor arbeidet må forbedres, og sørge for å gjøre arbeidsforholdene lettere, mener han.
Ulike motiver for å reise
Hanne J. Haavik håper at de selv har bidratt til å løfte AHGO-ene mer fram i lyset. Etter at de fikk publisert forskningsarbeidet sitt, ble de kontaktet av en av organisasjonene.
– De takker oss for å ha satt fokus på dem, og de sier at det gir dem motivasjon til å jobbe videre i en veldig vanskelig situasjon, sier hun.
- Finnes det over hode noen risikoer ved å slippe dem til?
- Det er jeg usikker på, sier Kithcing.
- Noen ledere snakket om kaoset som til tider rår, Frivillige som gjorde alt de kunne for å hjelpe, men som kanskje ikke opptrådte som de burde. Det er også en risiko for at denne typen virksomhet tiltrekker seg en viss type folk, noen kaller dem katastrofe-turister. Altså folk som drar, fordi de trenger å føle at de gjør gode gjerninger, sier han.
Kitching er usikker på om, eventuelt hvorfor, de store eventuelt ugleser de små. Ifølge lederne de snakket med var det også mye samarbeid, og det bare økte etterhvert som også de store kom på plass.
- De store har sine hjelpetradisjoner, og jeg vil tro de er litt på vakt. De små er jo bygget på andre prinsipper, men mitt inntrykk er, ut fra vår informasjon, at samarbeidet i felten var ganske godt.
