Jimmy Carter mente israelerne var grusomme å forhandle med
Historiker Jørgen Jensehaugen kaster nytt lys over tidligere USA-president Jimmy Carter i sin ferske doktoravhandling. Hittil ukjent materiale viser hvordan Carter slet tungt for å få Israel med på å skape fred med palestinerne.
Mange konfrontasjoner. Carter-administrasjonen ønsket en helhetlig fred i Midtøsten som skulle inkludere palestinerne. Isteden endte man opp med en dragkamp, der Israels statsminister Menachem Begin seiret. Den israelsk-egyptiske fredsavtalen i 1979 inkluderte hverken palestinerne eller noen annen arabisk stat. Her er Egypts president Anwar Sadat, Jimmy Carter og Menachem Begin etter at avtalen var et faktum. Jimmy Carter Library/CIA
Mønstre repeteres. - Oslo-avtalen ledet ikke fram til fred, og konflikten blir mer og mer befestet for hver dag. Det er tragisk å se hvordan konflikt- og forhandlingsmønstre fra 1970-tallet gjentar seg i dag uten at man kommer nærmere fred, sier førsteamanuensis Jørgen Jensehaugen som disputerer for doktorgrad ved NTNU 6. oktober.
Jimmy Carter var president i USA fra 1977 til 1981, og ble særlig berømt for å ha forhandlet frem Camp David-avtalen og fredsavtalen mellom Israel og Egypt.
- Det er langt mindre kjent at Carter egentlig ønsket å løse hele den arabisk-israelske konflikten. Han var også den første amerikanske presidenten som eksplisitt kalte israelske bosettinger for ulovlige, sier Jørgen Jensehaugen.
Carters ønske om fred stakk dypt
Den 6. oktober disputerer han ved Institutt for historiske studier ved NTNU. Tittelen på avhandlingen er :
“Part of the Problem, not of the Solution: The Carter Administration and the Role of the Palestinians in the Arab-Israeli conflict”.
Jensehaugen undersøker palestinernes rolle i forhandlingene, og sier at Carters Midtøsten-diplomati loddet svært dypt.
- Jeg viser at presidentens interesse for å løse Palestina-konflikten stakk virkelig dypt. Det er et kjempeparadoks i at Carter var den første presidenten som virkelig jobbet for dette. For, selv om konflikten primært er mellom israelere og palestinere, så ble palestinerne generelt behandlet som enten flyktninger eller terrorister, sier han.
Palestinerne var ekskludert fra forhandlingsbordet fram til Madrid-prosessen på starten av 1990-tallet. Men allerede på 1970-tallet ønsket Carter-administrasjonen en helhetlig fred i Midtøsten som skulle inkludere palestinerne. Dette fikk han ikke til. Isteden endte man opp med en dragkamp, der Israels statsminister Menachem Begin seiret. Den israelsk-egyptiske fredsavtalen i 1979 inkluderte hverken palestinerne eller noen annen arabisk stat.
- Når diplomatiet hadde håndtert dette, snakket man ikke med palestinerne, men med andre arabiske stater. Carter mente at palestinerne selv var særdeles viktige og at de måtte involveres, forteller Jensehaugen, som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer.
Hentet ut 8 000 sider fra Carters arkiv
Etter et dypdykk i nylig frigjort amerikansk, britisk og israelsk arkivmateriale, kan han vise til flere episoder der presidenten og hans medarbeidere gikk i direkte klinsj med Israels delegater. Materialet inneholder blant annet over 8 000 sider hentet ut fra Carter-biblioteket i Atlanta, Georgia.
Utenriksminister Cyrus Vance er sitert på et utsagn direkte til Israels statsminister Menachem Begin:
“Jeg har virkelig forsøkt alt for å hjelpe. Jeg har nesten knekt nakken på dette. Vi gjorde endringer i dette utkastet, og dere har forkastet alle. Jeg har sluppet opp for måter å bidra på. Dere har avvist alt”.
Krevde full israelsk tilbaketrekning
- Carter åpnet et lite vindu der palestinerne var tiltenkt en viktig rolle. Jeg undersøker dette politiske vinduet. Fredsprosessen var et stort tema og man gikk hardt til verks under forhandlingene. Mye hardere enn det som er kommet fram, forteller historikeren, som konstaterer at dette vinduet ikke ble gjenåpnet før nesten 15 år senere.
Den 19. september 1977 skrev Carter følgende dagboknotat:
“Etter min mening drev israelerne med bevisst blokkering av fredsavtalen, og de opptrådte bemerkelsesverdig lite fleksibelt”.
I tillegg til å å kreve full israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte områdene, uttrykte Carter også et tydelig krav om at palestinerne måtte få et «hjemland”. Slik gikk det ikke. Carter uttrykte blant annet Israelernes ønsker slik:
“De vil ha en separate fredsavtale med Egypt, de vil beholde Vestbredden og Gaza, de vil ha så mye penger som mulig ut av oss og de vil bruke bosetningene og Øst-Jerusalem for å hindre at Jordan og palestinerne blander seg”.
I tillegg til det amerikanske materialet fra presidentarkivet i Atlanta og arkiv i Washington, baserer Jørgen Jensehaugen seg på arkiver i London, frigjorte israelske kildesamlinger, samt diverse åpne kilder som taler, komunikéer og annet fra palestinske, syriske og egyptiske kilder.
Araberne hadde ingen forhandlingskort
- Hva var det som skjedde som fikk Carter-administrasjonen til å forlate ønsket om å jobbe for en helhetlig fred?
- For det første var Egypts president Anwar Sadat så desperat for å få til en fredsavtale med Israel at han dro til Jerusalem. Gjennom det anerkjente han Israel før han selv fikk land og dermed trengte han gjennom en psykologisk barriere. Dermed kunne Israel jobbe for en separat fred med Egypt, og dermed slippe å forhandle med PLO og gi fra seg Vestbredden.
Dette fikk det til å rakne på arabisk side, ifølge Jensehaugen. Araberne hadde ikke noe land å gi fra seg. Det eneste reelle kortet de hadde å byttehandle med, var å anerkjenne Israel.
I juni 1977 ble Menachem Begin fra Israels Likud-parti ny statsminister. Han anså Vestbredden og Gaza som israelsk. Uten at disse områdene var på forhandlingsbordet, ble det nærmest umulig å forhandle om noe som helst på det palestinske sporet.
Massive konfrontasjoner på bakrommet
Historikeren forteller om massive konfrontasjoner i kulissene, mellom USA og Israel.
- Men det forble på det retoriske planet. Carter brukte aldri politiske muskler for å endre utfallet, sier historikeren, som altså viser at Carters helhetlige fred kollapset som følge av kombinasjonen hardt politisk press fra Israel, minkende støtte i USA og at presidenten ikke klarte å opprette en dialog med palestinerne.
- Mitt materiale viser at man kom mye nærmere hverandre enn det som har vært kjent, men at man allikevel ikke greide å bygge en bro over den siste viktige kløften, sier førsteamanuensen.
Han mener at kjernespørsmålene i konflikten har forblitt ubehandlet så lenge at konfliktlinjene hardnet og befestet seg. Disse kjernespørsmålene handler blant annet om Jerusalem og land. Israel anså den «helhetlige» tilnærmingen som en trussel fordi det ville innebære at de måtte dele Jerusalem og gi fra seg alle de okkuperte territoriene.
750 000 fordrevne palestinere er blitt fem millioner statsløse
- Det handler også om skjebnen til de 750 000 palestinerne som ble fordrevet da staten Israel ble opprettet. I dag regnes 5 millioner palestinere som flyktninger, som følge av det som skjedde i 1948. Gruppen vokser, og det blir stadig vanskeligere å se for seg en tilbakekomst.
- Vestbredden og Gaza skal være den palestinske staten, men i dag bor det nærmere 600 000 israelske bosettere på Vestbredden.
Førsteamanuensen sier det har vært svært interessant å dykke ned i denne biten av den moderne verdenshistorien.
- Man har fått gjengitt et visst inntrykk av hvordan det kanskje var. Men når du leser presidentens egne håndskrevne notater, er det noe annet. Man kommer nærmere en forestilling om hva folk tenkte og hvordan de faktisk snakket sammen. Spesielt fascinerende har det vært å se hvor direkte, temperamentsfulle og retorisk brutale de faktisk opptrådte da de satt i samme rom.
Kalte israelerne grusomme å forhandle med
- Carter mente blant annet at israelerne var grusomme å forhandle med, og at de ikke ga noen ting. I de offisielle talene etterpå sier man at kanskje heller at ”forhandlingene har vært vanskelige”, heller enn å si at ”Israel står i veien for fred”.
Jensehaugen sier at man sikkert vil se det samme når Barack Obamas materiale blir frigjort, om 30 år eller mer.
Da Anwar Sadat og Menachem Begin delte Nobels fredspris i 1978, skrev presidenten I dagboken sin:
“Sadat fortjente den. Begin gjorde det ikke”.
Ikke en politisk avhandling
- Er dette en politisk avhandling der man kan se hvor dine sympatier ligger?
- Dette er en så politisert konflikt, at de som leter etter sympatier eller antipatier vil finne det uansett. Om man leser dette slik det skal leses, nemlig som en akademisk avhandling, så er det ikke politisk. Jeg forsøker å forstå det som er et paradoks. Nemlig at uansett hvordan du nærmer deg konflikten, så er kjernen palestinsk – israelsk.
- Min interesse er dette paradokset, og spørsmålet om hvorfor det tok så lang tid å innse at det er et problem. En av forklaringene er at stater først og fremst jobber med andre stater. Det er en ulempe for palestinerne som aldri fikk opprettet en egen stat. Derfor ble de håndtert som flyktninger, deretter som terrorister. Men det tok lang tid før de ble sett på som en egen najsonal bevegelse. En av grunnene til det er at både Israel og de omkringliggende arabiske statene så seg tjent med å tilsidesette palestinerne, sier Jensehaugen.
