I februar 2009 vedtok styret ved NTNU å tilby forfulgte forskere frihavn gjennom gjesteopphold ved universitetet. Over et år etter vedtaket finnes det fremdeles ikke en plan for hvordan dette skal foregå.
NTNU er fortsatt et stykke fra å få sin første "asylforsker".
Som del av sin masterplan for internasjonalisering, vedtok styret ved NTNU i februar 2009 å bli del av det internasjonale nettverket Scholars at Risk – eller SAR. NTNU ønsket å åpne dørene for enkeltforskere som opplever truende arbeidsforhold på grunn av sin forskning i hjemlandet.
Akademisk frihet
SAR arbeider for å promotere akademisk frihet og overvåke de politiske arbeidsbetingelsene for forskere og akademikere over hele verden. Som ledd i dette arbeidet tilbyr SAR-nettverket forfulgte forskere en trygg havn ved medlemsinstitusjonene for kortere eller lengre forskningsopphold. Nettverket har per i dag over 200 universiteter og colleges som medlemmer. Tanken er at også vertsinstitusjonen kan dra nytte av ordningen, ved å få tilført relevant og verdifull underviser- og forskerkompetanse.
SAR har sitt sekretariat ved New York University. Herfra koordineres mye av arbeidet. Hver uke sendes det ut nyhetsbrev med lister på enkeltpersoner som SAR mener står i reell fare. På nettsidene finnes en anonymisert liste. Nyhetsbrevet er en invitasjon til nettverkets medlemmer om å huse forskere for en kortere eller lengre periode.
Utvelgelsen kan foregå på flere måter: Universitetet kan selv responderer på et navn på listen til sekretariatet i New York, enkeltforskere kan også selv henvende seg til et universitet som er SAR-medlem. Også fagmiljøer kan foreslå en kollega som ikke får utført vitenskapelig arbeid på grunn av politiske vanskeligheter.
Ukentlige henvendelser med navn
Det er nå gått over et år siden styrevedtaket. Hver uke mottar NTNU lister fra SARs sekretariat ved New York University med konkrete tilfeller og navn på forskere som trenger en midlertidig akademisk frihavn på grunn av trusler, fare for arrestasjon og fengsling.
I følge koordinator ved NTNU, Guri Eggan ved Internasjonal seksjon, står det blant annet på budsjettmessige forhold som ennå ikke er avklart. Styrets vedtak slår fast at nødvendige midler skal skaffes til veie sentralt, og ikke belastes institutt og fakultet.
Det er i følge Eggan heller ikke utarbeidet retningslinjer eller plan for hvordan praktisk utvelgelse og gjennomføring skal foregå.
Seks universiteter og høyskoler i Norge er medlem (se faktaboks). Disse deltok for første gang samlet på et møte i april i år. Flere av institusjonene opplever de samme administrative hindrene, opplyser Eggan.
Nå skal det dannes en nasjonal komité for å samordne erfaringer og ”beste praksis”. Eggan håper dette blir et første skritt til reell iverksetting av NTNU-styrets vedtak.
Lite kjent ordning
NTNUs medlemskap i SAR og hva det innebærer, er svært lite kjent på universitetet.
- Nei, dette kjente jeg ikke til.
Det sier direktør ved Vitenskapsmuseet, Axel Christophersen, som besøkte det palestinske selvstyreområdet i april 2008. En palestinsk arkeologkollega ved Birzeit-universitetet på Vestbredden hadde vanskelige arbeidsforhold, og Christophersen undersøkte mulighetene for å tilby midlertidig arbeid ved Vitenskapsmuseet.
- Planen strandet først og fremst på manglende ressurser lokalt på VM, sier Christophersen.
Det er ikke klarlagt hvorvidt denne palestinske arkeologen ville ha oppfylt SAR-kriteriene.
Latinamerikansk forsker på UiO
Universitetet i Oslo har kommet lengst i Norge, og har i dag en forsker fra et land i Latin-Amerika under SAR-ordningen. Tidligere har UiO tatt imot to andre akademikere.
Marit Egner ved UiO ønsker ikke å gi for mange identifiserende opplysninger om denne siste forskeren. Vertsinstitusjonen forplikter seg til å vurdere sikkerhetsaspektene for den enkelte, og kan ikke fronte slike forskere. Vedkommende finnes heller ikke i den interne telefonkatalogen. Hun kan imidlertid opplyse at det dreier seg om samfunnsvitenskap, og forskningsfeltet var av sensitiv, politisk karakter i hjemlandet.
- Det er viktig at han når ut med forskningen. Han jobber nå med publisering på engelsk, sier Egner.
Hun vil ikke gå inn på hvilke typer vanskeligheter han har vært utsatt for i hjemlandet. SARs nettsider inneholder lister over akademikere som hevder å være utsatt for ulike former for politisk undertrykking, frykt for arrestasjon og fengsling, trusler på liv og helse.
Ett år av gangen
Det ligger ofte i sakens natur at slike forskeropphold krever rask saksbehandling. Universitetsstyret i Oslo har delegert økonomi og beslutningsmyndighet til universitetsdirektøren. Dekning av lønn og andre utgifter går fra sentrale budsjettposter.
Det koster omlag 500.000 kroner i semesteret å huse denne spesielle formen for gjesteforsker.
Universitetsstyret har også vedtatt det konkrete omfanget av ordningen: Målet er nå å huse en forsker ett år av gangen, annethvert akademiske år, i følge Egner.
Vanskelig etterarbeid
Truede akademikere kan bli tilbudt opphold ned til seks måneder. Også ett år kan være alt for kort tid før hjemreise kan være trygt. Mange på listen til SAR kommer fra land som Burma, Russland, og Iran, hvor regimene ikke har vist tegn på å forsvinne med det første.
Det pålegger derfor vertene å tenke på hva som skal skje etter kontrakten går ut. Dette jobber Universitetet i Oslo med sammen med sekretariatet i USA og forskeren selv, i følge Marit Egner.
Håpet er at forskeren i løpet av Norges-oppholdet bygger seg et nettverk med tanke på videre forskningsopphold andre steder, dersom det ikke er trygt å dra tilbake til hjemlandet.
- Krever forpliktelse
SAIH (Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond) har tidligere satt fokus på akademisk frihet i andre land vi ikke liker å sammenligne oss med. Organisasjonen oppfordret tidlig til at norske universiteter og høyskoler burde melde seg inn i nettverket.
- Per i dag er det kun UiO som hospiterer forskere. Vi har tro på at fellesinitiativet til de norske medlemmene vil gi fortgang i arbeidet på de andre institusjonene. Frykten er at det bare blir en person på institusjonene som får hele ansvaret med å dra dette i gang. Dette arbeidet krever en klar forpliktelse fra hver enkelt institusjon, sier daglig leder i SAIH, Ragnhild Therese Nordvik.
