Ønsket om bevaring kan ha endret ulven
NTNU-forsker Håkon B. Stokland har forsket på om den stadig økende bruken av styringsteknikker for å beskytte og bevare norsk ulv, kan ha gjort grunnleggende endringer i den norske bestanden.
I forrige uke disputerte Stokland med avhandlingen "Towards a New Approach for Studies of Endangered Species Management. Technologies of government in Norwegian wolf management".
Forskeren ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier har sett på fremveksten av metoder og teknikker som er tatt i bruk for å beskytte og bevare norsk ulvebestand siden 1960-tallet. Han viser at bevaring av bestanden ikke hadde vært mulig uten politisk styring i kombinasjon med disse styringsteknikkene, men spør også om bruken av dem kan ha endret selve ulvene på grunnleggende måter.
- Er dette forenlig med biologisk mangfold og bevaring av det naturlige, ville og ekte ved dyrene som forvaltes, spør Stokland, som viser til at ulvene på 1800-tallet levde over store deler av landet og varierte betydelig i antall over årene. Dagens bestand er regulert til å holde seg på et mer eller mindre konstant antall og bare forplante seg innenfor en relativt liten sone sørøst i landet.
«Dagens ulver er inkorporert i statlig styringsvirksomhet på en helt annen måte enn ulvene på 1800-tallet; gjennom overvåking og genkartlegging holdes de kontinuerlig tilgjengelige for styring», heter det i en pressemelding om doktorgraden.
Stoklands arbeid er også prisbelønt internasjonalt. ISSRM (International Symposium on Society and Resource Management) har gitt ham pris for beste doktorgradsartikkel for artikkelen «The New Norwegian Wolves - Preserving by Transforming in the Age of Biodiversity». Prisen ble vunnet i konkurranse med paper innsendt fra hele verden.
- I avhandlingen spør jeg om veksten av styringsverktøy i naturforvaltning internasjonalt rettferdiggjør å kalle de senere tiårene for "the age of biodiversity", eller biologisk mangfold-alderen), og om kontrovers angående det naturlige, ville og ekte ved forvaltningsobjektene er nye og typiske forvaltningsutfordringer for perioden. I avhandlingen utvikler jeg også en ny metode for å studere styringsverktøy i forvaltningen av truete arter, og argumenterer for at dette er et felt som tidligere har utgjort en blindflekk i slike studier, uttaler Stokland.
