Påfallende dårlig norsk kjønnsbalanse

Det er langt færre kvinner enn menn som oppnår professorstatus i Norge. Dette er tilstanden på tvers av fag og disipliner, og til tross for at rekrutteringsgrunnlaget blant kvinner kan være svært høy.

Det viser NIFU-rapporten «Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning» som nylig ble lagt frem. Rapporten går gjennom hva som finnes av internasjonal litteratur og relevant forskningsstatistikk på feltet.

Den viser også at næringslivet har den laveste kvinneandelen.

Har bare hypoteser

Agnete Vabø, stedfortredende forskningsleder i NIFU og hovedansvarlig for rapporten sier til Kilden at det i Norge er forsket lite på årsakene til den skjeve kjønnsbalansen. Litteraturgjennomgangen fører frem til noen hypoteser om hvorfor det er sånn.

– Ser vi på den relativt lave andelen kvinner blant norske professorer i internasjonal sammenheng blir den spesielle situasjonen i Norge særlig tydelig, sier Vabø.

Hun vektlegger den egalitære stillingsstrukturen i Norge, eksemplifisert i at vi ikke har påfallende mange privilegier forbundet med å være professor i Norge.

Påfallende ulikheter

– Dessuten har vi ordninger som professoropprykksordningen, en ordning som gjør at det relativt sett burde være enklere å få opp kvinneandelen her hjemme, og politisk har vi et markert fokus på likestillingspolitikk. Det vil si at både rammebetingelser for kvinner i velferdsstaten og arbeidsbetingelsene vi har peker i retning av større kjønnsbalanse blant professorer. Ulikhetene er derfor påfallende, sier Vabø til Kilden.

Forskningsleder Cathrine Egeland ved AFI påpeker at norske, kvinnelige akademikere skilte seg ut internasjonalt. De føder flere barn enn akademikerkvinner i andre land, og er langt oftere enn menn er gift med partnere som har lange arbeidsuker. Mønsteret blir enda tydeligere når det er barn med i bildet, forteller Egeland.

Kvinners arbeidsdag i ubalanse

Kjønnsforskjellene blir særlig tydelige når det gjelder tidsbruk og karriere.

– Tidsbrukundersøkelsen viser at menn i større grad enn kvinner bruker tid utenfor arbeidstiden til å skrive artikler og å posisjonere seg. Ubalansen i akademias kjønnssammensetning kan altså også henge sammen med ubalanse i forholdet mellom arbeid og familie. Denne ubalansen preger kvinners arbeidsdag mer enn menns, fordi kvinner oftere må få gjort det de skal innenfor arbeidstiden – noe som ikke alltid lar seg gjøre, sier Egeland.

Det betyr at menn har andre, og dermed kanskje bedre, betingelser for å oppnå sammenhengende tid til forskning. Det samme gjelder ikke for kvinner.

Mannsdominerte fag prioriteres

– Ulikhetene kan også handle om institusjonaliserte forskningspolitiske prioriteringer som går i menns favør. I Norge ser vi en klar tendens til at tradisjonelt mannsdominerte fag som innovasjon og teknologi og lignende prioriteres høyt. På den andre siden finner vi de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene, som tradisjonelt har vært viktige for kvinner. Disse bygges ned, poengterer Vabø.

Forskerne mener endringer i hvordan man vekter ulike typer arbeid må til. De mener det er på tide å revurdere hele incentivsystemet i forskningsfinansieringen. Det bør i mindre grad ha publisering som omdreiningspunkt. For eksempel kunne man i høyere grad vektlegge undervisning og utdanning som karrierefremmende aktivitet for å kunne bli professor både ved høgskoler og universiteter, foreslår Egeland.

LES MER: Kvinnelige professorer klippes vekk