-Det gjelder å trå varsomt, sier Solberg.
Etikkprofessoren ved Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU er en av landets fremste eksperter på etiske utfordringer i forskningen.
Landets første klagebehandling
Nylig kom han tilbake fra Oslo etter å ha deltatt i det første møtet i klageutvalget etter Granskingsutvalgets uredelighetskonklusjon i den såkalte BI-saken.
"Klageutvalget etter forskningsetikkloven" har syv medlemmer, og er ledet av professor ved Universitetet i Nordland, Frode Mellemvik. Utvalget planlegger å trekke sin konklusjon i løpet av februar neste år.
Dette er første gang en avgjørelse i Granskingsutvalget prøves for et overordnet klageorgan. Det er kun to mulige utfall: «Uredelig» eller «ikke-uredelig». Skyldig i forskningsjuks, eller uskyldig. Solberg uttaler seg som forsker på området, og ikke om BI-saken spesifikt.
For lett å stemple forskere
Han hevder at han kjenner til tilfeller da uredelighetsstempelet er blitt brukt i det medisinske forskningsmiljøet, mens det i virkeligheten handler om diskusjoner rundt faglig uenighet. Slike saker er svært ømfintlige. Solberg ønsker ikke å konkretisere eller gi detaljer om disse konfliktene, men nøyer seg med å advare:
- Det er en generell redsel i etikkmiljøer for at uredelighetskortet skal trekkes opp for tidlig, sier han.
- Grunnholdningen er å være tilbakeholden med uredelighetsstempelet. For omdømmet er det over og ut for en forsker å bli stemplet «uredelig». Hvilke ord vi bruker om en forskers handlinger i en bestemt sak, kan ha enorm betydning for denne forskerens framtid.
I likhet med saken fra Institutt for energiteknikk (IFE), som ble kjent i forrige uke, frikjente først institusjonen de innklagede forskerne, mens det nasjonale Granskingsutvalget for uredelighet i forskningen, konkluderte med at forskerne hadde plagiert.
Både på BI og IFE er det kolleger, medforskere, som har stått frem som varslere. Anklager om vitenskapelig uredelighet kan lett utvikle seg til personkonflikter. Varslere kan ende opp med svarte-Per, sett på som illojale overfor kolleger og arbeidsgiver. Forsøk på å rydde opp internt har strandet i begge sakene, da lokale utvalg har delt seg i støtten til de innklagede og klagerne.
LES OGSÅ: Advokat: Tror ikke BI-saken vil stå seg
Med forsett eller grovt uaktsomt
Det har i de senere årene blitt rettet et sterkere søkelys på tvilsom vitenskapelig praksis. Antall saker i Granskingsutvalget i Norge har økt fra nesten ingen i de første årene fra etableringen i 2006, til foreløpig seks saker så langt i 2012. En økt bevissthet kan i seg selv medføre at flere saker blir belyst, og viktige avgrensinger tatt.
Sudbø-saken i 2006 var på mange måter et vannskille i norsk forskning. De senere sakene i kjølvannet av Sudbø, har ikke vært like ukompliserte.
Kreftforskeren Jon Sudbøs forskningsdatajuks var forholdsvis enkelt å avsløre når mistanken først var der, og tilståelsen kom raskt. Formålet var å «forbedre» forskingsresultatene. Det kan være enkelt å påvise at en forsker har vært slepphendt med siteringspraksisen, men å tillegge ham forsett er verre å vurdere, ifølge Solberg.
Plagieringsbegrepet i Forskningsetikkloven er ikke helt enkelt å dømme etter, mener Solberg. Det kan være svært vanskelig å konkludere med at klipp-og-lim har vært gjort med forsett eller gjennom grov uaktsomhet, som er kriteriene som må være oppfylt for at handlingen er vitenskapelig uredelig.
Dette skal Solberg og KD-utvalget ta stilling til, og dette har nettopp Granskingsutvalget tatt stilling til i IFE-saken.
Lokal forskningskultur viktig
Granskningsutvalget konstaterer at det ved Institutt for energiteknikk (IFE) har «alvorlige systemfeil» i forhold til vitenskapelige skikk og bruk.
Omfattende plagiering, ja, men Granskingsutvalget vil ikke dømme forskerne for vitenskapelig uredelighet. Store deler av tekstene i rapportene er skjulte sitater uten henvisning til kildene. Dette tyder på forsett, mener Granskningsutvalget. Allikevel, kravene til sannsynlighetsovervekt tilsier at det «ikke er tilstrekkelig bevismessig grunnlag for å hevde at de innklagede har handlet forsettlig.»
Denne måten å «låne» på var alminnelig praksis ved IFE for denne typen rapporter. Forskerne har dermed handlet i god tro. «God tro» er sett på bakgrunn av den særskilte kulturen på forskningsinstituttet. Rapporten konstaterer at ting gjøre på en litt annen måte på IFE, både i forhold til normer for sitering og medforfatterskap enn i andre deler av akademia.
Ansvaret legges på institusjonen
Forskningsinstituttet kan ikke «heise forskningsflagget», og samtidig ha sine egne regler for vitenskapelig adferd, understreker Granskingsutvalget.
Etter at Granskingsutvalget valgte å behandle saken, ble IFEs ledelse bedt om å gjøre rede for kriteriene instituttet la til grunn for god, vitenskapelig praksis. IFE har egne, forskningsetiske regelverk, som samsvarer med de nasjonale Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi (NENT). Granskingsutvalget stiller spørsmål ved om IFE i praksis følger opp sine egne retningslinjer. Granskingsutvalget konkluderer langs fire linjer:
- Feilaktig forståelse av normer for god henvisningsskikk
- Feil anvendelse av retningslinjene for medforfatterskap
- IFE har ikke fulgt NENTs retningslinjer for interne granskinger i denne typen saker. NENT krever at uavhengige mekanismer utenfor virksomheten skal behandle slike saker.
- IFE opererer med egne «uskrevne regler» for siterings- og henvisningspraksis
«En mulig forklaring på IFEs spesielle normsyn kan være at instituttets praksis er hentet fra eller preget av praksis innenfor produktutvikling i næringslivet […]» heter det i "Granskingsutvalgets uttalelse i sak om vitenskapelig uredelighet ved et teknisk-industrielt forskningsinstitutt". 2012.
Sosialiseres inn i forskningen
- Refrenget kan ofte være at "det er sånn vi gjør det her", sier Solberg.
Forskere sosialiseres inn i yrket, og med det læres ulike normer for vitenskapelig adferd, mener han.
– Vi begynner som noviser. Dette har tradisjonelt vært underdrevet i akademia, sier etikkprofessoren.
– Vi har tatt for gitt at regler for vitenskapelig praksis er noe alle forskere har inne, mens de fleste av oss faktisk har følt oss frem i våre tidlige karrierer. Dermed kan vi i noen tilfeller risikere at vi har blitt sosialisert inn i dårlige praksiser. Dette har vi en tendens til å glemme senere, mener Berge Solberg.
