Forskere skremte hverandre med debatter om juks og tillit, og om forskere som har blitt dømt for å gi råd til jordskjelvofre. Diskusjonen var lenket til Horizont 2020 som skal fremme ansvarlig forskning. EU-landene skal pøse inn 70 milliarder euro gjennom forskningsprogrammet i årene fremover. Hvilke konsekvenser vil resultatene av all denne forskningen og innovasjonen ha for samfunnet?
Luke ut uansvarlige
EU-kommisjonen ønsker å fremme ansvarlig FoU (Responsible Research and Innovation) i et samarbeid med alle involverte aktører utenfor laben og campusene – særlig industrien – i et forsøk på å skape en selvregulerende mekanisme som skal luke ut uansvarlige og ikke-bærekraftige anvendelser av forskningen. Vitenskap og teknologi kan tilby viktige løsninger, men kan ha negative konsekvenser i neste omgang, i form av manglende bærekraft, økte sosiale forskjeller eller et mindre sikkert samfunn.
Markedet alene er ikke nok til å regulere tvilsom eller skadelig forskning. Svaret er kollektiv medansvarlighet, gjennom å inkludere og forplikte markedsaktørene i beslutningsprosessene, mente Phillippe Goujon fra Belgia, som deltok på en av debattene.
Etikk som forplikter
Etisk vurdering av hva ansvarlig forskning er, er intet nytt. Store, internasjonale konserner prøver å implementere Corporate Sosial Responsibility (CSR). Det nye i EU-kommisjonens forslag er å flytte forskningens etiske vurderinger ut fra campusene, inn i en en flat, nettverksdrevet og konsensusstyrt struktur.
- Det er helt nødvendig, ettersom det meste som skjer av teknologiske og andre nyvinninger nok skapes i industrien, mente Berndt Carsten Stahl.
De vide definisjonene av ansvarlig forskning kan fort gjøre oppdraget til EU-kommisjonen meget politisk.
Olje og etikk-debatten er også tilstede i Danmark, viste spørsmål fra salen. Også her handlet det om oljeselskapenes millionstøtte til økt utvinning, som binder universitetene til masten.
- Ja, det handler om det også. Men dette er et godt eksempel på hvor essensielt det er at næringslivsaktørene deltar forpliktende i etikkvurderinger, sa forskeren Ralf Lindtner fra Karlsruhe, Tyskland.
Påvirker forskerjuks tilliten til forskningen?
Tillit er nøkkelordet. Det har lenge vært populært med meningsmålinger brukt som tillitsbarometere i forhold til politikere, media, eller politiet.
Hvordan står det til med forskning? En ny, svensk undersøkelse viser en synkende tillit. Fremdeles er det medisin som nyter den høyeste, relative tilliten, mens humaniora og samfunnsvitenskapen skårer lavest.
«Fifty shades of deceit» tok debatten om hvordan juks og fanteri i forskningen blir oppfattet av samfunnet. Til tross for at det i Sverige var klart flest uredelighetssaker innenfor medisin, så ikke det ut til å påvirke graden av tillit til disiplinen.
Tyske ministre jukset
Sammenfall er ikke bevis for årsak og virkning, mente derimot forskningsjournalisten fra Süddeutsche Zeitung, Christina Berndt. I Tyskland har to ministre måttet gå av i kjølvannet av avsløringer om plagiat i deres doktoravhandlinger. Berndt selv står bak avsløringer om juks i systemet for organtransplantasjon og en sak om forfalskede data i stamcelleforskning.
Det har spredt seg en oppfatning om at hvis ministre kan jukse seg til en doktorgrad, så kan alle det.
«Frau doktor Berndt» har ikke den samme klangen nå, mente journalisten. Mistillit som følge av skandaler vedvarer i mange år.
Det er lite forskning om forskning. Oppmerksomheten rundt dette er like spredt og sporadisk som viten om vitenskapelig uredelighet. Professor Anders Ekbom ved Karolinska i Sverige var leder for UiOs og Rikshospitalets Sudbø-gransking. Han malte et grimt bilde av kampen mot juks i forskningen.
Gjentar jukset
Ni av ti i Norden som har blitt avslørt for alvorlig uredelighet, har jukset før. Det er aldri noen som innrømmer forskningsjuks. Institusjonene, hvor forskeren har vært hjemmehørende i årevis, tar aldri ansvaret. Interne og eksterne varslere har en lei tendens til å få problemer i etterkant av «whistle-blowing». Tidsskrifter trekker helst ikke tilbake artikler som er resultatet av uærlig forskning.
- Det var tragisk at det skulle ta norske kolleger så lang tid å finne ut av Sudbøs bedrag, sa Ekbom.
Bør forskere gå i fengsel?
Kan forskere risikere å bli saksøkt for å gi «gale» råd, eller til og med gå i fengsel? Spørsmålet ble stilt av EU-kommiseer José Manuel Barrosos forskningspolitiske rådgiver, Anne Glover.
I 2009 ble den lille italienske byen L´Aquila rammet av et jordskjelv som krevde 300 menneskeliv. Forskere, som sendte ut betryggende råd om lav risiko for nye skjelv, ble tiltalt og dømt i 2011.
Stephan Lechner leder 300 forskere og tester bygningskontruksjoner for jordskjelvsikkerhet. Han regner på risiko.
- Alle vil ha et ja eller nei, er det trygt eller ikke. Men forskere skal uttale seg om risiko basert på tall, på matematikk. Er vi ansvarlige for å gi råd? Ville noen saksøke oss for å ha gjort feile beregninger? Tidligere ville jeg ikke trodd det, men etter L´Aquila er jeg ikke så sikker.
- Folk er ikke dumme. De kan oppfatte og prosessere grader av risiko, mente David Spiegelhalter fra Cambridge University.
Sammenhenger blir borte
Men forskere kommuniserer som regel ikke direkte med folk, men gjennom media. Første offer for pulveriseringen av mediaøkonomien var «spesialistene» – journalistene som fikk fordype seg i spesialområder, mente forskningsjournalisten Racheal Nuwer, med erfaring fra blant annet New York Times.
Tidspresset i redaksjonene og jakten på klikk i nye medier, lover ikke bra for krisekommuniasjon. Det første som ryker i dekningen, er sammenhengene.
Er virkestoffer i rødvinen bra eller dårlige? Selv velrenommerte og relativt ressurssterke New York Times motsier seg selv gjennom mange, lettvinte oppslag de siste ti årene, viste Nuwers presentasjon.
Men er dette skadelig? Sosisologen Ortwin Renn viste til egen forskning på risikooppfatning (risk perception) blant vanlige folk. Den viste at motstridende meldinger medfører forvirring, som igjen gir grobunn for mistillit til alle kildene, inklusiv forskerne. Publikum selv slutter å vurdere risiko, og endrer dermed ikke potensiell risikoadferd.
