Omtrent samtidig som hun ble oppnevnt professor ved Institutt for nevromedisin i høst, fikk Anne Vik tilsendt praktverket med Norske Kirurgers Forenings 100-årige historie. Listen over professorer tilknyttet foreningen gjennom tidene inneholdt 192 navn.
To av dem var kvinnenavn.
- Det var altså to kvinner i professorstillinger innen kirurgi, før meg. Det var overraskende. Først da ble jeg klar over at jeg var et spesielt tilfelle, sier hun.
Forsker på hodeskader
Hun halvt ligger, halvt sitter i en blå sofa på kontoret i Nevrosenter Øst på St. Olavs Hospital. Med iPad´en i fanget. Av flere grunner er den aldri langt unna. Siden 2003 har hun hatt 50 prosent undervisningsstilling ved Institutt for nevromedisin, den andre 50 prosenten har hun brukt på klinisk arbeid ved St. Olavs Hospital. Med vakttjeneste og forskning i tillegg, ble det temmelig mye mer enn 100 prosent jobb.
I et intervju med internavisen Pulsen på St. Olavs nylig, beskrives CV`en hennes som så omfattende at den kunne fylt et eget bilag i lokalavisen i Ølen der hun kommer fra.
Mye av forskningen hennes er konsentrert rundt hodeskader etter ulykker. Traumatisk hjerneskade (TBI) er en av de viktigste årsakene til død og funksjonsnedsettelse blant yngre voksne. Mange pasienter med alvorlig TBI har risiko for nedsatt fysisk, følelsesmessig og sosial fungering, og mange vil ha vansker med å komme tilbake i ordinært arbeid.
Internasjonalt samarbeid
Anne Vik leder den tverrfaglige gruppenTrondheim Traumatic Brain Injury Group, som består av rundt 20 klinikere og forskere. Gruppen har flere internasjonale og nasjonale samarbeidspartnere. De jobber blant annet med Hodeskadeprosjektet, der de følger de pasienter fra akuttfasen til fem år etter skaden. Hjernevevet og viktige funksjoner kan endre seg i månedene etter skaden, og Vik og hennes gruppe studerer hvilken betydning ulike faktorer har for dette forløpet.
Hun er også med i en annen forskningsgruppe som studerer pasienter som har hatt en type hjerneblødning som kalles subaraknoidal blødning.
- Det er en svært alvorlig sykdom. Vi har studert livsstilsfaktorer, som røyking og blodtrykk for eksempel fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag og sett på risikoen for å få denne type blødning, forteller Vik.
Tilfeldighet og fordypning
Hun reiser seg fra sofaen og blar i den omfangsrike jubileumshistorien til NKF som ligger på kontorpulten. At hun selv skriver historie hadde hun ikke reflektert særlig mye over. Ikke før venner og kolleger begynte å snakke om at hun bokstavelig talt er en vandrende inspirasjonskilde.
- Det var selvsagt ikke noe hovedpoeng for meg å bli den første kvinnen med denne tittelen. Jeg hadde etter hvert begynt å satse mer på forskning, så det var på et vis naturlig å få den kompetansen. Men om det kan ha en signaleffekt, og om jeg kan inspirere andre, er det jo bra.
Så, hvorfor hjernekirurgi? Hvorfor dette valget om å jobbe på det hun kaller en knivsegg mellom å hjelpe, og å skade mer?
Hun sier at det nesten var litt tilfeldig. Gjennom legestudiet hadde hun fått en viss Interesse for kirurgi, som vokste etter hvert. Jobb på anestesiavdelingen bragte henne til nevrokirurgen der hun ga narkoser under store operasjoner.
- Jeg ble tiltrukket av denne måten å jobbe på. Her satte man av én dag til en operasjon. Fordypningen tiltalte meg. En må ha evne og interesse for å fordype seg for å velge denne veien, sier hun.
I 1993 tok hun doktorgrad i dykkermedisin. Åtte år senere fikk hun tittelen nevrokirurg, eller hjernekirurg – ekspert på nervevev og nervestrukturer i hjerne, nakke og rygg.
- Så jeg gikk ikke og bar på den store drømmen som en del har, om å bli hjernekirurg. Jeg gikk gradvis mer inn i det fordi jeg syntes det var så spennende.
Dristig – og forsiktig
Om den nervetrådfine balansen mellom å lykkes og å mislykkes, sier hun at mye av kirurgien kan være sånn.
- Men det er klart, hjernen blir jo ekstra spesiell. Sjefen min sa en gang at å gi seg i kast med den krever både dristighet og forsiktighet. Man må våge, samtidig som man er forsiktig. Man må være pågående, men kunne stoppe i tide. Og man må kunne be andre om assistanse når man kommer til kort.
- Mange jenter kan ha disse egenskapene, men dette med å være i minoritet i et miljø har betydning. Først når vi kommer opp i en viss andel, rundt 20 prosent, skjer det en mer naturlig rekruttering.
I dag er det 14,1 prosent kvinner blant yrkesaktive spesialister innen nevrokirurgi. Bare hjerte- og lungekirurgi (Thorax) og Ortopedi har en lavere kvinneandel.
- Når du går inn på en så mannsdominert arena, følger du kodene og tilpasser deg. Gjør du ikke det, kan det bli vanskelig. Dette er et tøft fag, man må velge hvilke kamper man skal ta. Etter hvert, når du har etablert deg og funnet et ståsted, kan du begynne å jobbe innenfra for å endre på ting, sier Anne Vik.
Er gjerne inspirator
Hun sier kvinner er gode på samarbeid. Kanskje kan de bidra til mer. Enten det gjelder operasjonsindikasjoner, eller andre vurderinger rundt pasientbehandlingen. Eller til å dempe konkurransekulturen som har vært i enkelte fag. Det står på ingen måte dårlig til i dag, poengterer hun. Det organiseres bedre, det planlegges og tilrettelegges bedre, det samhandles og kommuniseres mer enn før. Men med en bedre kjønnsbalanse kan arbeidsmiljø, arbeidskultur og pasientbehandling løftes enda mer.
- Mye har skjedd de siste årene, som gjør faget mer attraktivt for kvinner. Selv er jeg passert 50 nå. Jeg vil gjerne inspirere andre. Det er flere av oss, kvinnelige leger, som er opptatt av å få flere jenter inn i operasjonsstuene.
Vil at færre velger vekk
Kvinner utgjør tross alt rundt halvparten av befolkningen. På medisinstudiet er 63 prosent av studentene kvinner. De som spesialiserer seg, velger tradisjonelt.
- Vi må passe på at de ikke velger vekk de kirurgiske fagene. Det er viktig for pasientene at det også er kvinner der, sier Vik.
Hun understreker at hun er opptatt av at de skal finne de aller beste legene.
- Da må vi vurdere både kvinner og menn. Men vi skal ikke rekruttere jenter for en hver pris. Man må ville dette. Det er et krevende fag.
Å følge kodene i et mannsdominert miljø, betyr ikke nødvendigvis å svelge kameler. Ikke for hennes del. Det har ikke vært noe problem å tilpasse seg. En og annen slengbemerkning har det vært underveis, men aldri de store kontroversene. Hun går ikke inn på det, men det finnes eksempler på at avsendere har fått tygge dem i seg igjen.
- Fra gammelt av har dette vært et tøft fag, preget av uforutsigbarhet, mye arbeid og lite fleksibilitet. Vi har mange alvorlig syke pasienter. En del operasjoner er kompliserte, og det kan kreves raske avgjørelser. Selv om en har vært hjernekirurg i fem år, har en dermed ikke lært hvordan alle vanskelige operasjoner skal gjøres. Feil kan føre til alvorlige lammelser, taleproblemer og noen ganger død.
Et liv i bevegelse
Hun rusler rundt på gulvet. Stanser opp i små øyeblikk, reflekterer over spørsmål. Lener seg mot bokhyllen, svarer – og beveger seg videre. Innimellom legger hun seg nedpå litt, i den myke grå kontorsofaen med puter i.
Hun er alltid i bevegelse, Anne Vik.
Det er nesten ironisk: Sommeren for drøyt tre år siden ble hun, som selv er ekspert på nerveskader, nesten slått ut av en alvorlig isjas-diagnose. Opprinnelsen til den var to ryggoperasjoner før hun fylte 25. Det førte til ett års sykemelding. Hun kunne hverken stå eller sitte. Hun måtte gå 13 timer i døgnet for å holde smertene i sjakk.
- Men jeg fikk mye tid til refleksjon også. Jeg kunne vært uføretrygdet, men det var aldri noe alternativ. For meg ville det vært katastrofe å ikke være tilknyttet jobben. Jeg har tross alt dobbeltkompetanse, som kliniker og innen nevrokirurgisk forskning.
Så hun bestemte seg for å vende dette onde til det gode, og fant sine måter å løse det på. Hun fortsatte med veiledning, prosjekter og forskning. Nitid trening, og evig bevegelse har gjort funksjonsevnen mye bedre. Kan man ikke stå eller sitte, får man gå eller ligge.
- Så det blir mye papirutskrift. Jeg går og leser og skriver på iPad´en. Og jeg har fått min egen sofa i møterommet vårt. Målet mitt er å komme 100 prosent tilbake, men det er mulig at noen av mine nevrokirurgiske kolleger nå må trå til med et kirurgisk inngrep først.
