Om vurdering av masteroppgaver

Anders Rodem har gjort et interessant eksperiment ved å skrive seks masteroppgaver som med ett unntak ble vurdert til bestått, med til dels gode karakterer. Hans konklusjon er blant annet at vurderingen av slike oppgaver bør suppleres med muntlig eksamen.  

NTNU-student fikk KI til å skrive seks masteroppgaver, alle unntatt én besto

Dette er opplagt en rimelig konklusjon. Ved vårt institutt har vi alltid hatt muntlig eksamen som supplement både for masteroppgaver og for bacheloroppgaver, og hvert fall i samfunnsfag er det vanlig også de fleste andre steder. Jeg har også erfaring med minst to læresteder som omsider har innført muntlig eksamen i lys av erfaringene med KI. Dette indikerer at institusjonene prøver å tilpasse seg, selv om det ikke alltid går så fort som ønskelig.  

Normalt vil veileder være den som er best posisjon til å vurdere i hvilken grad kandidaten har vært i stand til både å skrive og tenke selv. Veiledning er en obligatorisk del av arbeidet med en masteroppgave, selv om jeg vet det varierer en del i hvilken grad dette kravet følges opp. Selv om jeg ikke alltid kan være hundre prosent sikker på at det jeg leser når jeg veileder masterstudenter er kandidatens eget verk (det har vært et par tilfeller hvor jeg har vært bortimot sikker på at det ikke har vært det), har jeg jo samtaler med dem. De kan foregå ansikt til ansikt, digitalt eller ved hjelp av e-post. Her diskuterer vi både prosessen, innholdet og om analytiske elementer er tilstrekkelig godt forklart. Hvis en kandidat ikke ante hva hen skrev om, tror jeg i de fleste tilfeller jeg ville lagt merke til det.  

Normalt vil det uansett bli avslørt på muntlig eksamen dersom en oppgave i hovedsak er skrevet av KI. Man kan dessuten gjerne supplere selve eksamenen med at kandidaten får en liten halvtime til å presentere oppgaven med egne ord. 

Likevel vil jeg mene at veileders rolle i dette er svært viktig. Det er derfor svært betenkelig at SU-fakultetet så sent som i fjor bestemte at veileder som hovedregel ikke har anledning til å informere sensorene om kandidatens arbeid. Dette ble ved vårt institutt innført forrige semester.  

Ytring

Når friksjonen forsvinner

Bakgrunnen for dette er UH-lovens krav om at studenten skal bli vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. Det er nok riktig at det finnes eksempler på tilfeller der veilederens subjektive oppfatning av kandidaten virker inn på hvordan han formidler om prosessen til sensorene, så jeg skjønner i utgangspunktet begrunnelsen. Som veileder kan man nok av og til legge for mye stolthet i hvordan ens studenter blir vurdert.  

Når fakultetet hevder at denne ordningen kan føre til at utenforliggende hensyn blir formidlet fra veileder til sensor, er det etter mitt skjønn mindre relevant, for sensorene har naturligvis både plikt og autoritet til å se bort fra slike ting.  

Jeg vil også understreke at NTNU – og i hvert fall SU-fakultetet – tolker UH-loven på en ganske annen måte enn en del andre institusjoner. Så sent som i juni satt jeg som ekstern sensor på masteroppgaver ved to andre institusjoner. Der var veileder til stede under muntlig, om enn i en meget tilbaketrukket rolle. 

Dette får institusjonene vurdere som de vil. Poenget er imidlertid at det er svært viktig at veileder får formidlet noe om måten samarbeidet med studenten har foregått på til sensorene. Det er ikke minst til hjelp for å vurdere om og i hvilken grad oppgaven er et resultat av studentens eget arbeid. Det er derfor sterkt betenkelig at denne muligheten eksplisitt er fjernet fra prosedyren ved vurdering av masteroppgaver. Det er på sin plass med en revurdering av dette.