«De siste årene har følelsen av avmakt blitt større»

Hva utdanningsinstitusjoners rolle i samfunnet er, og Utenriksdepartementets ansvarsfraskrivelse når det gjelder å sette tydelige rammer, var egentlig det dette innlegget skulle handle om. Likevel føltes ordene tomme. Man skriver for å engasjere eller provosere, men hva gjør man når engasjementet brennes ut? Engasjement varer ikke evig. Det må tilrettelegges for og vannes. Når hindrene blir for store, risikerer vi at det brenner opp.

Mitt eget politiske engasjement begynte med menneskerettigheter før jeg senere fant veien inn i studentpolitikken og studentvelferden. De siste årene har følelsen av avmakt blitt større, og spørsmålet «hvem er det egentlig jeg må påvirke?» følger meg stadig. Hvilken politiker, hvilket departement, hvilken institusjon, hvilket nivå? Hvor og når? I Norge virker det tidvis som om alle ledd i alle sektorer har en syndebukk å peke på.

Internasjonale organisasjoner har ofte bare rådgivende makt, og diplomati kan fremstå som pene ord uten handling. Finnes det virkelig en verden der diplomati er løsningen? Krig, konflikt og folkemord er i hvert fall ikke svaret. Men hvilken makt har for eksempel internasjonale domstoler når håndhevingen av folkeretten avhenger av at stater faktisk er villige til å samarbeide? Et tillitsbasert samfunn er idealet, men de siste årene har samtidig svekket tilliten mange av oss har til samfunnsinstitusjonene.

Selvfølgelig er jeg klar over de positive initiativene som finnes. Solidaritet på tvers av landegrenser. Nye politiske samarbeid. Grasrotbevegelser som skaper endring. Jeg tror på de små tiltakene, på ringvirkningene, på kultur- og språkskiftene som sakte flytter samfunnet i riktig retning. Jeg sier ikke at lyset ikke finnes i enden av tunnelen. Men utbrentheten venter ofte på samme sted.

Kanskje er det derfor samfunnsdebatten føles så utmattende. Stadig oftere handler den om hvem som deltar i debatten, og mindre om hva som faktisk diskuteres. Hvilken bakgrunn vedkommende har, hets i kommentarfelt som bidrar til å svekke engasjement. Skremmer unge vekk fra å delta i en allerede vanskelig debatt.

Bildet som tegnes her er kanskje dystert. Kanskje mer dystert enn jeg egentlig ønsker å male. Men for noen studenter og ungevoksene ser verden nettopp slik ut. Ikke bare internasjonalt, men også nasjonalt. Stram økonomi. Et presset boligmarked. Klimakrise. Kunstig intelligens og raske teknologiske endringer. Mange kjenner på ensomhet. Selv om SHoT-undersøkelsen viser en positiv utvikling sammenlignet med 2022, er det fortsatt altfor mange studenter som strever med trivsel og psykisk helse.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Det er viktig å føle at man er en del av noe større enn seg selv. At man bidrar til et fellesskap. Avmakten over alt vi ikke kan kontrollere tærer på oss. Samtidig er det fellesskapet som minner oss på hva vi faktisk kan påvirke. Våre egne valg. Våre egne prioriteringer. Hvordan vi møter hverandre.

I morgen markeres Verdensdagen for psykisk helse. Kanskje er det nettopp derfor vi må snakke om mer enn individuelle løsninger. Psykisk helse handler også om tilhørighet, håp og opplevelsen av å kunne påvirke verden rundt seg. For engasjement som får gro, kan være noe av det sterkeste vernet vi har mot avmakt.