Å sove eller å ikke sove i timen

Jeg har en foreleser som liker å dele, både av kunnskapen sin og egne erfaringer. Hun liker også å demonstrere poengene sine, og det på en så frisk måte at alle unntatt Drama og Teater-studenten jeg sitter ved siden av smiler av overraskelse. På tross av myter om dårlig oppmøte i dette faget, er forelesningssalen like full nå som den var i starten av januar. Jeg tror det har en sammenheng.

Min venn, la oss kalle han Fredrik, han er ikke så glad i oppmerksomhet, smiler også under forelesninger. Han smiler til telefonen sin, og det skjønner jeg godt. For ei stund siden ble jeg med han på forelesning. Det ble bare en enkelttime på oss.

En monoton stemme fylte rommet i et så sakte tempo at den nesten brøt lydmuren i motsatt ende. Stoffet var interessant, men det forsvant i den statiske mumlingen. De første minuttene noterte jeg i mitt sedvanlige hurtigtempo for å med alle punktene fra Powerpointen, men jeg skjønte fort at det ikke var noe hastverk. Etter å ha sjekket epost og Facebook tre ganger, måtte jeg pinlig nok motstå trangen til å tegne på pennalet mitt, noe jeg ikke har gjort siden mattetimene på ungdomsskolen.

Det virker litt rart at noe en selv mest sannsynlig syns er interessant kan formidles på en så forferdelig uengasjerende måte. Man skulle nesten tro foreleseren var der mot sin vilje. «Fredrik» trakk på skuldrene og sa at dette ikke var på langt nær den verste tørrpinnen han hadde vært utsatt for i løpet av studiene. I tillegg er det ganske ironisk, så ironisk at vi lo av det resten av dagen i kantina, faktisk. Han studerer nemlig pedagogikk.

Nå har jeg ikke tenkt til å bruke viktig spalteplass på å henge ut enkeltpersoner, med mindre den enkeltpersonen er Torbjørn Røe Isaksen da, som representant for regjeringas kraftige tiltak innenfor utdanningssektoren. Sannheten er at jeg så langt i mine studier kun har hatt forelesere som har inspirert, engasjert, og bydd på seg selv. Poenget mitt er at jeg mistenker Fredriks foreleser for å faktisk være der mot sin vilje. Kidnappet av systemets krav om undervisning.

Apropos kjære Torbjørn. Han snakker mye om kvalitet, formelle kompetansekrav og karakterkrav blant lærere. Den målbare kompetansen til forskerne på NTNU når nok opp til den blåblå drømmen om superlærerne, men det betyr ingenting.

Selvfølgelig bør man gå på forelesning selv om det ikke er obligatorisk og foreleseren har karismaen til en uengasjert niendeklassing under norskframføring. Men hva får man egentlig ut av en dørgende kjedelig forelesning? Noen svar, pekepinner mot eksamen, men ikke en fagperson som tar deg med på en engasjerende reise inn i det fagfeltet han eller hun har viet livet sitt til å forske på.

En annen ting jeg mistenker enkelte universitetsansatte for å ha til felles med niendeklassinger, er jaget etter sosial status. Ikke alle syns at det å bidra til at en ny generasjon får innsikt i sitt fagfelt, som garantert er det viktigste faget i verden, er så givende. Det virker som det faktisk er litt flaut å undervise bachelorstudenter, iallfall så var noen jeg snakket med snar til å understreke at jeg underviser kun masterstudenter, og de er så dårlige at jeg blir helt på gråten når jeg leser oppgavene deres. Ungdommen nå til dags! – fritt sitert etter enda en anonym kilde i denne betente saken.

Jeg ringer Fredrik for å spørre om det er greit at jeg bruker han i teksten min. Han blir flirfull, men jeg aner et skimt av alvor i stemmen hans et sted bak latteren. Han syns det er viktig at dette kommer fram, og sier ja med engang. Forelesningen vi dro på sammen var hans første i dette emnet. Når jeg spør om han har vært på noen flere siden sist, blir han unnvikende. Eh, jeg har levert oppgaver da. Og fått dem godkjent, kontrer han med.

Jeg håper både forelesere og studenter slutter å sove i timen. Kommunikasjon går tross alt begge veier, det hørte jeg på en pedagogikkforelesning en gang.