Ytring
Langsiktighet for nasjonale forskerskoler løfter kvalitet og øker antall forskere
Nasjonale forskerskoler og nettverk gir ph.d.-kandidater faglig støtte, bedre samarbeid og god gjennomføring. Likevel avvikles de når prosjektperioden er over. Hvorfor bygger vi opp viktige fagmiljøer for så å rive dem ned, spør Tony Burner.
Hvorfor bygger vi opp viktige fagmiljøer for så å rive dem ned? spør Tony Burner.
Foto: Stein Hofve
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Jeg skriver med utgangspunkt i min kompetanse og mine erfaringer fra utdanningssektoren. I min sektor har det vært igangsatt flere prosjekter med nasjonale forskerskoler og nettverk - ja, ofte her det starter med kortsiktig planlegging ved å kalle det et «prosjekt». For å nevne to forskerskoler som er avslutta: nasjonal forskerskole i utdanningsforskning (NATED, 2008-2016) og nasjonal forskerskole for lærerutdanning (NAFOL, 2010-2022), og ett nettverk og én forskerskole som er pågående «prosjekter»: nasjonalt nettverk for offentlig sektor ph.d. (NATPRONET, 2022-2027) og tverrfaglig og tverrprofesjonell forskerskole for praksisnær forskning (PROFRES, 2022-2030). Sistnevnte er bredere enn kun utdanningssektoren og inkluderer også f.eks. forskning innenfor helse- og velferdsfag.
Det jeg ikke forstår, er hvorfor nasjonale myndigheter – og i neste omgang Norges forskningsråd – velger å begrense slike forskerskoler og nettverk til en viss tidsperiode all den tid de kan vise til særdeles gode resultater for ph.d.-kandidatene, både kvalitativt og kvantitativt.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Det nasjonale nettverket som jeg har jobba med de siste årene, NATPRONET, er en uvurderlig støtte for offentlige ph.d.-kandidater. Det er for eksempel en lærer på en videregående skole som ønsker å ta en ph.d. Arbeidsgiveren hennes på skolen og skoleeier (fylkeskommunen) inngår et samarbeid med en gradsgivende institusjon og søker Norges forskningsråd om delfinansiering av ph.d.-løpet. Offentlig ph.d. er således meget «relevant» - et buzzword for utdanningspolitikere om dagen. Kandidatene søker ofte å utforske problemstillinger de har lang erfaring med og som feltet etterspør. Kandidatene er tett på praksisfeltet, samtidig som de kobler seg til akademia og vitenskapelig tenkning.
I forskningsrapporten «Et faglig hjem»: NATPRONET i nåtid og fremtid (2025), gjennom kvalitative data fra kandidater, veiledere og arbeidsgivere, dokumenterer NATPRONET at det er et viktig faglig «hjem». Nettverket støtter trepartssamarbeidet (ph.d.-kandidat, veileder og arbeidsgiver) og bidrar til utvikling og støtte gjennom å skape kontaktpunkter både nasjonalt og internasjonalt, støtteordninger og samarbeidsformer som rett og slett ikke hadde vært mulig hvis NATPRONET ikke eksisterte. I tillegg kan NATPRONET vise til god gjennomstrømming, som jo også er et mål for myndighetene.
Etter snart seks års finansiering sier Norges forskningsråd stopp. Ikke fordi myndighetene ikke har midlene til å finansiere slike nettverk og forskerskoler etter et visst antall år, men fordi de i utgangspunktet blir definert som et prosjekt. Og prosjekter skal jo avsluttes.
Jeg mener det er synd med slik kortsiktig tenking. Det brukes store ressurser på å bygge opp slike nasjonale forskerskoler og nettverk, og institusjonene har ikke midlene til å fortsette når «prosjektet» fra nasjonalt hold tar slutt. Jeg kan ikke se noen gode argumenter for at ikke Norge skal ha permanente solide nasjonale forskerskoler og nettverk som støtter opp under målene nasjonale myndigheter har satt for våre ph.d.-kandidater.
Hva er vår forsknings- og høyere utdanningsministers syn?
