Ytring:

Han skriker meg høyt i ansiktet og jeg ser for meg en sky av mutanter

I dette innlegget skildrer Terje Carlsen et noe ubehagelig møte på kooperativen.

Et heftig møte midt i pandemien fikk Terje Carlsen til å tenke at noen er «hestkuker» i det små.
Et heftig møte midt i pandemien fikk Terje Carlsen til å tenke at noen er «hestkuker» i det små.
Publisert

Å være god og positiv er et skjold mot kritikk. De blir gjerne ledere, fordi andre mennesker ikke er i stand til å forstå at et godt menneske også kan være en sterk og hensynsløs leder. På den måten tilraner den gode seg lett betydelig makt som vi, som har en kritisk refleksjon som grunnlag for vår tilnærming til medmennesker og systemer, aldri får.

På sitt vis blir jeg likevel frarøvet språket av all den positiviteten som enkelte mennesker i vårt land makter å oppvise, jeg mener jeg har jo dårlige dager innimellom, men aldri disse menneskene, de er mot plast i havet, de er mot Abid Raja og for intimkonserter, flerkulturelt felleskap, de er for skatt og mot fossilbiler og alltid like glade. Slik er jeg ikke på dårlige dager, og ikke alltid på gode dager heller.

Terje Carlsen reagerer på folk som ikke bryr seg om at de kan spre smitte.
Terje Carlsen reagerer på folk som ikke bryr seg om at de kan spre smitte.

Men i dag, da kom han, kongen av gladhet i Levanger, den alltid blidspente, alltid forhenværende kulturaktøren NN, fossende mot meg midt i rulletrappen på Kooperativen, jeg mener det gikk jo en annen rulletrapp i den retningen han skulle, men han presset seg på med sin munterhet, i rulletrappen, i min retning, glødende av overskudd og gladhet tok han altså retningen mot kjøreretningen, i min trange bane mot parkeringskjelleren, jeg mener hadde jeg hatt et ekorn i frakkelommen hadde vi måttet gå.

På høyde med meg skriker han entusiastisk støyende opp i ansiktet mitt i ren festglede:

-Jeg glemte varene-ha ha ha!

Jeg formelig ser for meg en sky av britiske og sørafrikanske mutanter av Covid-19 mot meg og blir helt satt ut. Jeg mister språket og er ikke i stand til å si et kløyva ord til mitt forsvar, enn si protestere, jeg mener jeg hadde gonore en gang som ung mann, men gikk da ikke omgående og la meg i kjøreretningen til en ny jente.

Men denne mannen, kulturaktøren med høyhalset genser, trosser alle advarsler i TV-kanaler, på DAB-radio, fra alle tenkelige statsråder, alle forskrifter og råd, trosser budskapet i alle aviser i sammenslåtte kommuner og kommuneoverleger som nonstop i ett år har informert om Covid-19 og uvørne polakker og det er håndsprit overalt, til og med i gravkapellet, og så løper altså denne mannen, som til og med har gått på lærerskole og har høyhalset genser opp rulletrappen mot kjøreretningen og skriker rett opp i ansiktet på meg som en rabiesbefengt sjimpanse at han har glemt varene.

Hvilke varer? Som om det skulle interessere meg? Jeg hadde i sin tid høye tanker om denne karen. Men etter dette møtet med denne kulturaktøren i rulletrappen på Kooperativen, har jeg mine tvil. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Jeg mener han er ikke uvanlig pen, pene mennesker tenker vi ofte bedre om enn de fortjener, som at de er mer intelligente og kultiverte enn de andre. På den annen side, dersom han hadde vært uvanlig stygg, hadde jeg kanskje funnet en unnskyldning for ham. Men denne mannen er ingen av delene, altså verken spesielt pen eller spesielt stygg, han er bare sprudlende og har gått lærerskole og har høyhalset genser.

Så er det kanskje at han er gjennomsnittlig i sin ekstroverte annerledeshet, ja kanskje nettopp det, at jeg tenker han er en av oss, han er en i den støyende flokken vår som du møter overalt i våre dager, altså som en hvilken som helst annen mann med høyhalset genser som prøver å slå uanstrengt rundt seg med litt ambisiøse vitser og anekdoter, og at han som oss har gått på noen smeller og betalt bidrag for to generasjoner barn og synes at begge svigermødrene er elskelige. For som det heter hos Ivar Aasen i et bortgjemt vers, Lat no andre om Storleiken kivast / lat deim bragla med Rikdom og Høgd! / Millom Kaksar eg litet kann trivast, millom Jamningar helst er eg nøgd.»

Bare at han har ikke det heller, han er ingen av delene, han er som en brennmanet som flyter ut i den retningen han ikke skal, likevel liker alle ham og ingen vil noensinne tro meg om jeg sa at han er en hestkuk, dog en uvanlig liten en.

Men nu orker vi ikke mer. Dette tar livet av oss, på den ene eller andre måten.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.