Å slå barnet ut med badevannet

Nettopp dette har hatt til følge at Det humanistiske fakultet (HF) har foreslått å legge ned to studier ved Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier (ISK): Allmenn lingvistikk og Språklig kommunikasjon. Begge studier har et relativt lavt antall studenter. For Allmenn lingvistikk er studenttallet lavt ikke bare i Trondheim, det samme er tilfellet ved lingvistiske institutter verden rundt. For Språklig kommunikasjon skyldes det lave studenttallet at faget fortsatt er under oppbygging, også på videregående skole som nettopp har innført det relaterte faget Kommunikasjon og kultur. Grunnen for nedleggelse er klar: for få studenter gir for lite inntekt for fakultetet.

Hvorfor er så nedleggelse ille? HF har i sin strategiske plan bestemt seg for å fokusere ressursene på lærerutdanningen og musikk. Begge har veldig bra studentrekruttering og har høy anseelse, og det er noe vi alle gleder oss over. Men hvor bra passer det innenfor NTNUs strategi med dette valget, som er påtvunget av finansieringsmodellen? Vil vi kunne ivareta mulighetene som NTNU skaper, med sin teknologiske hovedprofil og sin bredde? Og med sitt fokus på tverrfaglighet og yrkesrelevans?

De to fagene ved ISK som er truet med nedleggelse, er høyst relevante i denne sammenhengen.

Først Allmenn lingvistikk. Allmenn lingvistikk er for språk som matematikk er for realfag: Faget legger selve grunnlaget for mye språkkunnskap, og spiller en sentral rolle innenfor NTNUs sterke språkmiljø, med bl.a. nordistikk, flere fremmedspråk, språkutvikling, norsk som andrespråk, norsk for utlendinger, fonetikk, språkdokumentasjon og språkteknologi. Og enn videre: For drøyt en uke siden lanserte ISK Norwegian on the Web (NoW, se rektoratets blogg fra 10. januar), som er et godt eksempel på nyskaping basert på samarbeid på tvers av faggrenser. Lingvistikk har gjennom et samarbeid med språkteknologer på Gløshaugen bidratt med en setningsanalysator som gir utlendinger tilbakemelding om feil i setninger de skriver: Programmet ikke bare sier at det er en feil, men også forklarer feilen og dermed legger grunnlag for læring. NoW viser at kombinasjonen av HFs bredde og NTNUs hovedprofil er mer enn summen av sine deler. Og det er bra for alle parter, ikke minst for utenlandske studenter og ansatte ved NTNU: Teknologisk, tverrfaglig, samfunnsrelevant.

Så litt om Språklig kommunikasjon. Studiet tilbys av seksjon for Anvendt språkvitenskap, som også er hovedpådriveren bak NoW. Seksjonen er den eneste i Norden som tilbyr et komplett studieløp i Språklig kommunikasjon. Det arbeides bl.a. med skriveforskning, kommunikasjon i offentlige rom og med nye felt som samtaleforskning og institusjonell kommunikasjon. Tidligere kandidater forteller at studiene har høy relevans i yrkeslivet. Paradoksalt nok går forslaget om å legge ned studiet i språklig kommunikasjon helt på tvers av sentrale punkter i den strategien som nettopp er vedtatt for HF: samfunnsrelevans, tverrfaglighet og kontakt med arbeidslivet – akkurat de samme stikkordene som definerer virksomheten ved språklig kommunikasjon. F.eks. har dette miljøet det siste tiåret bygd opp en bred kompetanse på arbeidslivsforskning, som vi bare så vidt har begynt å høste fruktene av i undervisning, og som gir godt potensial for nyrekruttering. Miljøet samarbeider med andre fakulteter ved NTNU, bl.a. ved å koordinere den tverrfakultære Faggruppe i helse-kommuni¬kasjon, og har forskningssamarbeid med offentlige etater som helsevesen og politi, og også med HMS-avdelingen ved NTNU. Det sterke skriveforskningsmiljøet og samarbeidet med Nasjonalt skrivesenter bidrar både til skoleverket og konkret til NTNU gjennom kurs i akademisk skriving – kurs som kan bidra til å øke publiseringen ved NTNU og gjennomstrømming av master- og ph.d.-kandidater.

HF ønsker at forskningen skal opprettholdes, selv om fakultetet planlegger å legge ned studieprogrammene. Men på lengre sikt vil de strategiske valgene HF har tatt, føre til lavere kvalitet på forskning, som professor i allmenn lingvistikk Lars Hellan forklarte i Morgenbladet 6. januar. Og det er god forskning som også gir en bærekraftig infrastruktur i andre fag, for eksempel i lærerutdanningen.

For å komme tilbake til finansieringsmodellen: på instituttledermøtet som fant sted i Røros i fjor, holdt professor Robert Tijssen fra Senter for forskning og innovasjonsstudier ved Leiden-universitetet et glimrende foredrag som skisserte et nyansert bilde av bruk av indikatorer for å evaluere forskning, og viste at valget av indikatorene i seg selv er strategisk. Det samme kan hevdes om indikatorer for undervisningen. Lav studiepoengproduksjon som eneste relevante indikator ignorer viktige bidrag fra ISK til internasjonalisering gjennom MPhil-programmet i Allmenn lingvistikk, hvor mange uland-studenter utdannes for å innta språklige nøkkelposisjoner i hjemlandet. Også gjennom sitt bidrag til norskopplæring av utenlandske studenter og ansatte er ISK en viktig støttespiller I NTNUs internasjonalisering. Det siste er mulig gjennom intensivt samarbeid mellom flere fagfelt innenfor ISK – ikke minst Lingvistikk og Språklig kommunikasjon.

På grunn av et forståelig men likevel ensidig fokus på studiepoeng har HF foreslått nedleggelse av Allmenn lingvistikk og Språklig kommunikasjon. Faren er at vi slår barnet ut med badevannet: Det planlagte studietilbud for logopedi ved NTNU trenger både emner fra Allmenn lingvistikk og Språklig kommunikasjon, som sammen med Fonetikk vil være viktige bidragsytere fra NTNUs språkmiljø. Men det er ikke bare nye utdanningsinitiativer som blir rammet, også ph.d.-produksjonen vil ta skade: Gjennom Allmenn lingvistikk og Språklig kommunikasjon har ISK over mange år vært en betydelig bidragsyter til ph.d.-produksjon ved HF, og fravær av et utdanningsløp på fagområdene vil sannsynligvis føre til færre ph.d.-stipendiater og dermed lavere inntekter for fakultetet.

Enda viktigere enn pengespørsmålet er vårt faglige ansvar: Er det greit for oss som universitet at vi frasier oss ansvaret for utdanning av fremtidige forskere på så samfunnsrelevante fagområder? Hvem vil melde seg for å ta dette samfunnsansvaret, hvis ikke universitetet?