Ytring

Akademisk fedmeepidemi

"I jaget etter bredde og lektorkompatiblitet kveles sakte men sikkert spisskompetansen og læregleden på universitetet," skriver Matias Kristiansen, kulturredaktør i Under Dusken i denne ytringen.

Publisert Sist oppdatert
En bachelorgrad skal være basert på en viss faglig bredde - men man må ikke miste spisskompetansen, advarer Matias Kristiansen (ill.foto).

Det burde ikke være for mye å forvente at man kan få bruke alle tre årene av bachelorutdannelsen fornuftig. Men det er overraskende vanskelig på NTNU. Det er nesten så godt som obligatorisk å ta emner utenfor sitt eget studie på bachelorgraden. Dagens bachelorstudent er blitt en faglig feit forsker uten spisskompetanse.

Breddeåret, slik jeg tolker det, fungerer som en slags motiverende godbit. Det skal være en mulighet til å prøve noe nytt, og for å finne ut om man gjorde det rette valg av studie. Problemet er at når du er sikker på studievalget eller er spesielt interessert innen et spesifikt felt, så blir det heller et bremseår.

At en tredjedel av graden ofte går til noe helt annet enn det du bestemte deg for å studere er merksnodig. Studenter burde ha tilstrekkelig med emner til å studere i sitt eget fag i tre år, og ikke måtte ty til emnehoreri. Man må ta en rekke med emner kun for å fylle opp studiepoengkvoten slik at ikke stipendet blir til lån. NTNU-studentene burde slippe å måtte studere for poengenes skyld. Studenter som spesialiserer seg på breddeåret, blir møtt med et tredjeår uten flere fordypningsemner. Så forsøket på å fordype seg i breddeåret er fåfengt, og man må bare bite i det sure emnet og ta noe.

Slik bachelorgraden fungerer nå burde NTNU omdøpe den til «To årsstudium og en oppgave attåt». Når det er under halvparten av studiepoengene dine som trenger å være innenfor faget ditt for å få en bachelorgrad er det ikke rart at pulsen på bacheloren blei flat for ei god stund siden. Å ta masteremner før du har skrevet bacheloroppgave er heller ikke mulig, da bacheloroppgaven visstnok gir deg nye, viktige perspektiver. Denne oppgaven som ofte blir omtalt som en litt lang semesteroppgave, blir mer som et hinder i løypa heller enn noe givende.

Det mases om at bred kompetanse er til hjelp ved inngangen til arbeidslivet. Plan B for samtlige på Dragvoll er å bli lektor. NTNU gjør studentene en bjørnetjeneste. Det blir ikke enklere å komme seg ut i arbeidslivet med bred kompetanse, heller tvert i mot. Etter endt bachelor har vi ingenting annet enn et par årsstudium å skilte til, i en ellers høyt spesialisert befolkning. Dette gjør masteren obligatorisk, og bacheloren irrelevant.

Hvorfor legger ikke NTNU opp til spesialisering? Det er rett og slett mye enklere å sette opp enkle, gjennomførbare emner som krever lite av både student og institutt. Slik får NTNU pengene de har rett på ved å produsere studiepoeng, og studentene kan stemple inn nytt semester til lånekassen.

Det er et akademisk sløseri at tre år med både studielån og arbeid kun skal være et lite steg opp sin faglige klatrevegg. Bachelorgraden bringer deg bare et lite skritt nærmere det du ønsker å lære, mens du gosser deg i simple introduksjonsemner. Slutt å spenn ben for studentene, NTNU.

Teksten er også publisert i Under Dusken.