Ansatt eller valgt rektor

Vi viser til Tore Oksholens lederartikkel om temaet. Spørsmålet om ansatt eller valgt rektor er jo i og for seg avgjort, i og med at det i dag kommer til å være politisk (demokratisk) flertall for å avvikle universitetsdemokratiet. Vi finner likevel grunn til å ta opp den problemstillingen Tore Oksholen reiser. Kan vi forstå hvorfor noen ansatte fortsatt ønsker seg valgt rektor? Tore har noen gode problemstillinger og interessante innfallsvinkler på dette, så vi vil gjerne henge oss på med flere, samtidig som vi vil ta tak i noen av de sakene Tore reiser og gi litt flere muligheter for forståelse av disse.

Jevner ut skjev maktfordeling

Først er det imidlertid viktig å gå tilbake til den demokratiske ide. Demokratiet er, som Churchill engang slo fast, den dårligste styreform vi kjenner, bortsett fra alle andre vi har prøvd. Med alle sine feil og mangler har derfor demokratiet status som en verdi I SEG SELV. Det gir vanlige folk inspirasjon til å sette seg inn i kompliserte problemstillinger, det gir vanlige folk en egenverdi, det virker utjevnende på skjev maktfordeling og det gir medbestemmelse og innflytelse til «alle». I vårt hode trenger derfor demokrati ingen argument, mens det derimot krever svært sterke argumenter for å skulle gi opp demokrati for andre, mer lukkede systemer.

Det er derfor overraskende og svært trist å se hvor lettvint man i denne forbindelse fjerner demokratiet, nesten uten diskusjon. Ikke at det ikke er et tegn i tiden. Vi ser til stadighet rundt oss hvordan demokratiet forvitrer og systematisk fjernes, for eksempel i politikernes nylige endring av offentlighetsloven der kommuner med parlamentarisk ordning får sine beslutningsprosesser godt og grundig lukket for innsyn. Man blir minnet om Eggen’s kloke ord om suksess. Suksess er ikke noe som skapes en gang for alle, det må gjenskapes hele tiden. Det ser ut til å være slik med demokrati også. Det er ikke laget en gang for alle, det må hele tiden gjenskapes og vitaliseres, ellers vil det som system forvitre og forsvinne, og det blir først savnet når det er for sent. Et annet Churchill-sitat kan kanskje være en passende avslutning på denne delen av diskusjonen: «Demokratiet er det lille mennesket som går inn i et lite avlukke med en liten blyant og setter et lite kryss – verken retorikk eller overveldende argumentasjon kan på noen måte redusere den enorme viktigheten av dette faktum».

Uni-demokratiet bør revitaliseres

Det er selvfølgelig viktig at Tore Oksholen og andre tilhengere av tilsatte ledere påpeker svakhetene ved universitetsdemokratiet slik det har fungert de senere årene. Vi er enige i mye av kritikken også. Vi skulle bare ønsket at Oksholen og andre hadde brukt disse argumentene i en kamp for å videreutvikle og revitalisere universitetsdemokratiet, og ikke som argumenter for å fjerne demokratiske løsninger til fordel for udemokratiske.

Det neste punktet blir derfor å snakke litt om det systemet vi nå skal få i stedet. Nåværende dekan ved HF Anne Kristine Børresen sa en gang i debatten om valgte eller tilsatte instituttledere at hun ønsket seg tilsatte instituttledere fordi hun hadde sett så mange dårlige valgte ledere. Det har vi sikkert alle, akkurat som at vi alle har sett eksempler på svært gode valgte instituttledere, på dårlige tilsatte ledere og på svært gode tilsatte ledere. Debatten kan derfor ikke dreie seg om enkeltpersoner, og verken gode tilsatte ledere eller dårlige valgte ledere kan være sannhetsvitner for at det ene eller det andre systemet fungerer. De fleste mennesker gjør så godt de kan med det systemet de har til rådighet. Det er derimot ingen tvil om at det systemet vi erstatter demokratiet med på universitetet fører til at færre røster høres i viktige diskusjoner om veivalg og strategier, at «vanlige» ansatte og studenter får mindre påvirkning på sin egen arbeids-/studiesituasjon og at beslutningene legges til lukkede rom der et svært begrenset antall ledere skal ta de viktige beslutningene på vegne av alle oss andre.

Gambling med fremtiden

For de av oss med kunnskaper om organisasjoner og ledelse fremstår dette som gambling med vår fremtid. Beslutningsprosessene vil nå bli preget av færre synsvinkler, og dermed også av mer begrensede alternativer og en mindre klar forståelse av problemet og løsningsmulighetene. Implementeringen vil også bli vanskeligere, både fordi vi «på gulvet» har for lite informasjon til å implementere beslutningen og fordi vi ikke har den samme motivasjonen til å gjennomføre dem. Informasjonsmangelen kommer av at vi ikke har vært med i saken, vi vet ikke hvilket problem vedtaket skal løse, vi vet ikke hva som har vært vurdert av alternativer og vi har ikke detaljkunnskapen til å tilpasse en generell beslutning til spesifikke lokale utfordringer. Motivasjon er også en stor utfordring her. I det lukkede selskaps universitet er det lederne som setter agendaen, og det er en stor fare for at prosjektet NTNU’s ve og vel blir deres sak, og ikke vår. Vi vanlige folk er bare her for pengenes skyld. Vi har ikke lenger en aksje i prosjektet, hvis det lykkes er det lederne som får æren, hvis det feiler er det vi ansatte som blir syndebukkene. Da er det vi som er lite villige til endring, vi som ikke er lojale mot lederbeslutningene (nevnte vi at det nå er uetisk å være uenige i lederbeslutninger) og vi som motsetter oss ledelse og styring. Kan mer effektive beslutningsprosesser og eventuelt mer kompetente ledere oppveie dette tapet?

Samfunnets behov

Det er tid for å vende litt tilbake til ansatt vs. valgt rektor, og se litt på Oksholen sine argumenter. Et interessant aspekt ved det Oksholen sier er at han er bekymret for at valgte rektorer ikke kan ivareta samfunnets behov godt nok. "Tilhengerne av valgt rektor legger i overveiende grad vekt på at universitetet får styre seg selv, får sin rammebevilgning fra staten, som kan anvendes slik den vitenskapelige majoritet finner best. Om samfunnet legger fram ønsker, eller forventninger, eller krav via statsapparatet, vil professoren uansett ha rett til å gå sin egen vei.".

Det er mulig at Oksholen ikke er klar over det, men dette er egentlig et trist argument vi dessverre ser alt for ofte i debatten. Trist fordi det ligger et ikke uttrykt premiss her, og det er at dersom de ansatte ved universitetet får styre som de selv vil, vil de prioritere å ivareta egne hensyn, og ikke samfunnets (eller andre hensyn). Kort sagt, ansatte vil kun ta hensyn til egne planer og visjoner. Oksholen er ikke den eneste som utrykker dette. Studentrepresentanter har sagt det samme i denne og tidligere debatter, nemlig at de ansatte sine styrerepresentanter bare tenker på hva som er bra for de ansatte, mens studentene (og de eksterne) ser på hva som er bra for NTNU. Dette handler om menneskesyn. Man kan selvfølgelig ha et menneskesyn der man antar at personer stor sett tenker på seg selv, men da må det gjelde alle, ikke bare ansatte ved NTNU. Da må man også anta at våre tilsatte ledere bare gjør ting som tjener deres egen karriere, at studentene bare gjør ting som gir dem bedre karakterer for minst mulig innsats og at de eksterne styremedlemmene bare ønsker å ha styrejobben på sin CV.

Drives av ønske om å gjøre en god jobb

Som man ser får et slikt menneskesyn triste konsekvenser. Vi ønsker heller å legge et annet menneskesyn til grunn, nemlig at de fleste mennesker er drevet av et ønske om å gjøre en så god jobb som mulig gitt det systemet de operer innenfor. Dette gjelder lederne (tilsatte eller valgte), de ansatte i ulike grupper, studentene og alle andre. Spesifikt er ansatte ved universitetet verken bedre eller verre enn folk flest. Vi kan derfor ikke ha argumenter der ulike grupper utestenges fra beslutningsprosesser fordi de mistenkes for å være særlig tilbøyelige til å mele sin egen kake! Argumentet er dessuten svært merkelig. Ingen har større interesse enn de ansatte av at NTNU skal være en livskraftig og viktig institusjon. De fleste av oss skal jo jobbe her de neste 20-40 årene. Studentene, tilsatte ledere og eksterne styrerepresentanter er derimot bare innom for et «korttidsopphold». Dermed skulle ingen ha større interesse enn de ansatte av å tenke helhetlig og i et langt tidsperspektiv når det gjelder NTNU’s beste!

Sett i dette lys blir Oksholens analyse av de ansattes drømmer om valgt ledelse noe merkelig. Vi tror derfor det er mer sannsynlig at han og andre kan forstå de ansattes drømmer bedre ved å se på hva universitetsdemokratiet på sitt beste uttrykker, nemlig muligheten til å ha medbestemmelse på egen institusjon, muligheten til å ha innflytelse på egen arbeidssituasjon og følelsen av å ha en solid aksje i prosjektet «kunnskap for en bedre verden». Og så ønsker vi Oksholen, våre tilsatte ledere og alle andre gode krefter velkommen til et prosjekt for å revitalisere og videreutvikle demokratiet som ide og praksis og gjenskape disse idealene i vårt daglige virke!