«Vi liker vel alle å tro at verden stort sett går framover. Men om en begynner å løfte litt på sløret til samlokaliseringsspøkelset som igjen har hjemsøkt byen, så kan en begynne å lure. De to vedlagte kronikkene fra Adresseavisen er altså ikke skrevet i dag, men for snart 10 år siden. Og vi gnir oss i øynene og spør: Er det mulig?! Er det virkelig mulig å hoppe på denne karusellen enda en gang? Ja, åpenbart. Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å ødsle mer krefter på denne prosessen, men ombestemte meg. Og i den utmattelsestaktikken som her pågår, er repriser langt på vei like gode som originalen.»
Brit Mæhlum, 2013
SE OGSÅ Campusdebatt i kortform
Exodus I
Brit Mæhlum 2005 (utdrag)
«Ja, så er vi i gang igjen. Universitetet i Trondheim skal for gud-vet-hvilken-gang inn i en opprivende endringsdebatt. Men denne gangen dreier det seg ikke om slikt fjask som fakultetssammenslåinger eller ny styringsstruktur. Nei, nå skal endringsprosjektet være med og sikre Trondheim et av verdens beste universiteter, ifølge universitetsdirektør Maudal. Bare en får fordrevet humanistene og samfunnsviterne fra Dragvoll til Dødens dal, vil den visjonen kunne oppfylles. Tenk dét.
[…] ’Men er ikke dette helt typisk, da?’ sier sikkert mange. ’Universitetsfolk er jo alltid motstandere av enhver endring, der de sitter i sine elfenbenstårn og ikke aner hva som foregår rundt seg i den virkelige verden’. Det er forunderlig hvordan slike myter fester seg. Er det en arbeidsplass her i Trondheim, eller i landet som helhet for den saks skyld, som har gjennomgått et utall og til dels gjennomgripende forandringer de siste årene, så er det nettopp Universitetet.
[…] Noen har snakket sammen; gamle drømmer og visjoner om Trondheim som Universitetsbyen framfor noen graves fram igjen – med den staselige hovedbygningen på Gløshaugen som et virkelig sentrum i sentrum. Jo da, noen og enhver kan drømme seg bort. Realiteten er likevel soleklar for de aller fleste av oss, nemlig at dette toget så til de grader er gått – og dét for flere år siden.
[…] For hvordan skal vi kunne ta seriøst et slikt nærmest megalomant framlegg som samtidig er så til de grader preget av vage premisser og ubesvarte spørsmål? Mantraet er altså ”samlokalisering”; da er etter sigende det viktigste premisset til stede for å skape et av verdens beste universiteter. Du store! Hvordan er det i det hele tatt mulig – enn si ha samvittighet til – å ignorere alle de spørsmålene og innvendingene som alle vi andre kommer med i sakens anledning: Hva vil dette gigantprosjektet koste, reint økonomisk? (Noen har tenkt på et tall og nevner 3 milliarder.) Hvilke andre omkostninger er det her snakk om, innad i universitetsmiljøene, i form av uro, tidsspille, provisoriske løsninger? Hvorfor i all verden skal en forlate et bygningskompleks som har vist seg å være så velfungerende, og som har slike åpenbare funksjonelle og estetiske kvaliteter?
[…] Hvilket grunnlag har en for å mene at denne fysiske integrasjonen virkelig vil ha de ønskete faglige effektene, i form av økt tverrfaglighet og samarbeid? Hvordan kan noen i det hele tatt komme på å ville flytte en hel universitetscampus, som til alt overmål nylig har hatt en storstilt utbygging? Dette er bare noen av de mange forholdene som må inn i dette store regnestykket. At svaret skal kunne bli positivt, er ikke bare ubegripelig, det er bedragersk.»
Exodus II
Utdrivelsen fra Dragvoll
Brit Mæhlum 2006 (utdrag)
«Etter at 20 millioner kroner er svidd av på utredningsarbeider, begynner det kanskje nå å utkrystallisere seg noen avklaringer på alle de spørsmålene som skeptikerne har framført til dette gigantprosjektet? Beklageligvis Nei. Derimot har en rekke nye spørsmål og uklarheter blitt virvlet opp, og hele samlokaliseringsideen fortoner seg mer og mer som et av de desidert største luftslottene en hittil har sett nord for Dovre.
De færreste har vel kunnet unngå å registrere den massive og nærmest unisone motstanden mot flytteplanene innad i universitetsbefolkningen…
Mengder av leserinnlegg og kronikker er forfattet, utallige møter er avholdt og to store underskriftsaksjoner gjennomført – alt som et forsøk på å stoppe vanviddet før det var gått for langt. To av de basale spørsmålene en har forsøkt å utfordre universitetsledelsen på, er for det første selve motivasjonen for samlokalisering, og for det andre, omkostningene – økonomisk, faglig og psykososialt. Frykten for at dette er en prosess som vil resultere i en årelang avsporing av universitetets kjernevirksomheter, er påtrengende. Svarene en blir møtt med, er imidlertid like vage og unnvikende i dag som de var i 2004. Beveggrunnene for hele flytte-ideen hviler fortsatt på to postulater: Fysisk samlokalisering vil automatisk fremme tverrfaglighet; og så selve kronargumentet – en samlet campus i sentrum vil gjøre universitetet i Trondheim til en mer slagkraftig og attraktiv forsknings- og undervisningsinstitusjon, internasjonalt sett. Problemet er bare at ingen av disse påstandene på noe vis lar seg dokumentere. Snarere tvert imot. Som kollega Sigurd Skogestad påpekte i Universitetsavisa forleden, har ingen universiteter til nå blitt verdensledende på grunn av sin administrasjon, visjonære strategier eller campusløsning. Klarere kan det ikke sies.
[…] [D]en i utgangspunktet mest nærliggende campusløsningen, med Dragvoll fortsatt beliggende på Dragvoll, den er de facto aldri blitt utredet som noe reelt alternativ.
[…] En annen viktig dimensjon ved hele denne prosessen er hvordan det som i utgangspunktet var en idé om en – tross alt – ”avgrenset” flytting av universitetsbygninger, gradvis har blitt transformert til å bli et gedigent byutviklingsprosjekt (se f.eks. Adresseavisen 28.1.2006). Og hvilket prosjekt! Her er aktørene mange og framfor alt store. Bygge- og eiendomsbransjen, samt en rekke andre lokale og nasjonale interessenter sitter nå bare og gnir seg i hendene og venter på det som kan bli tidenes byggeprosess i Midt-Norge. Er det rart at universitetsledelsen kroer seg, for nå har det virkelig begynt å svinge her!
Etter at en slik har fått sauset en potensiell flyttesak ved universitetet inn i storstilte byutviklingsplaner for Trondheim, er lapsusen komplett. Ikke bare har selve flytteregnestykket, som allerede i utgangspunktet var heftet med betydelig usikkerhet, blitt supplert med nye, ukjente størrelser. Minst like ille er det at universitetsledelsen synes å mene at det er gjennom byutvikling at en hever den faglige og vitenskapelige kvaliteten ved den institusjonen de er satt til å lede. Dette er ganske oppsiktsvekkende.
Med de sterke kreftene som her er satt i bevegelse, er det ikke overraskende at pessimismen og resignasjonen brer seg i universitetsbefolkningen. Men heldigvis – det er Styret ved universitetet som til sjuende og sist skal avgjøre denne saken, og vi har et oppegående Styre. Mange er likevel bekymret for om selve beslutningsgrunnlaget er for mangelfullt, all den stund ingen andre alternativer enn samlokalisering er skikkelig utredet. Det hele vil stå og falle på Styrets evne og vilje til å gå motstrøms.»
