Drittpakken

Påstandene var i kortform en reportasje om svært dårlige arbeidsforhold ved PLU, mange søkte seg bort, her var trakassering av enkeltmedarbeidere fra ledelsens side, her var mobbing fra ledelsen og også utestengning av enkeltindivider. PLU var preget av liten trivsel og generelt vanskelige arbeidsforhold. Avisens oppslag kunne tyde på grove brudd på arbeidsmiljøloven. Dramaturgien i fortellingen kunne forstås dit hen at vi her stod overfor eldre menn i ledelsen og at de som ble rammet var yngre kvinner.

Det var mange av oss som ikke kjente oss igjen, men slik vil det vel gjerne være. Påstandene ble tatt på alvor av ledelsen, man kunne ikke leve med dette. De som hadde stått frem ble kalt inn til formelle møter, hensikten var å dokumentere og komme til bunns i saken. Møtene ble protokollført av medarbeider fra HR-seksjonen ved SVT.

Nå, omtrent et halvt år senere, er saken avsluttet fra ledelsens side. Der foreligger ingen dokumentasjon av noen form for trakassering eller mobbing i arbeidsmiljølovens forstand. Avisens kilder, to tillitsvalgte og en ansatt ved PLU, kan ikke dokumentere noe som helst. Ledelsen gikk i mai ut og bad om at alle ansatte som satt med kjennskap om noen form for trakassering eller mobbing tok kontakt. Ingen meldte seg. Saken er blitt behandlet etter boken og et omfattende dokument oversendt dekanen ved SVT.

Den store arbeidsmiljøundersøkelsen som er gjennomført ved NTNU forteller at skårer PLU bra i spørsmål om arbeidsmiljøet i forhold til snittet ved SVT. For all del: vi har faglige uenigheter også her. Og vi er ikke flinke nok til å åpne uenighetene og diskutere åpent. Vi er mer enn 100 ansatte. Ikke alle får det som de vil. Arbeidspresset er høyt.

Det er nærliggende å tro at ledelsen ved PLU i denne saken ble utsatt for en veritabel drittpakke. Påstandene var alvorlige dersom de var sanne, og over grensen til det injurierende dersom de ikke var sanne. Vi skal ikke la oss friste til å spekulere i hvem som stod bak drittpakken og hva som var motivene. Her holder det å peke på at Universitetsavisa lot seg bruke. Avisen ble ikke brukt, den lot seg bruke. Kanskje kan et ønske om konflikt forklare den tabloide vinklingen? Man vil gjerne ha en sak! De tillitsvalgte fra både Forskerforbundet og Undervisningsforbundet spilte også en rolle. De ble med i en svertekampanje mot min arbeidsplass. Fulgte man varslingsrutinene for slike saker ved NTNU, rutiner som tillitsapparatet selv har medvirket til og gitt tilsutning til? Hvorfor ble ikke verneombudet ved SVT trukket inn? Vi behøver slagkraftige fagforeninger ved NTNU! Etter min oppfatning vil tillitsapparatets bidrag i denne saken svekke fagforeningenes innflytelse i neste omgang.

Spørsmålet er nå hva avisen akter å gjøre med dette? Universitetsavisa er vår bedriftsinterne avis, omfattet både av redaktørplakaten og ”vær varsom plakaten”. Skal man bare trekke på skuldrene og håpe at ingen husker fadesen? Har avisen lært noe om kildekritikk etter å ha hengt ut sakesløse personer, eller kan vi risikere at man også i neste omgang vil bidra til å redusere trivselen ved enkeltinstitutter ved universitetet ved å kolportere usannheter?