En undermålers bekjennelser
Kjære NTNU-kolleger i vitenskapelige stillinger! I dagens Aftenposten får vi passet påskrevet så det holder - og kan dermed neppe ønske hverandre god helg (i stedet må vi nok bruke helgen på å trøste hverandre etter beste evne):
"Det er ondskapsfullt, men det sies at universitetet ikke er noe sted for genier. Det blir ofte sagt at de som gjør det best, er de middelmådige", sier Helene Uri. ( Aftenposten.)
Hun sa i sin tid opp jobben som språkforsker ved UiO. Det synes nå rimelig å anta et den viktigste grunnen til dette var at hennes genialitet ikke hadde levelige vilkår ved universitetet.
For meg personlig er imidlertid dette dystre nyheter. Ettersom undertegnede ikke en gang er blant dem som gjør det best, faller jeg til og med utenfor kategorien "middelmådig". Jeg har lenge klamret meg til håpet om at jeg i det minste er en middelmådig forsker, men der ble altså den illusjonen knust en gang for alle. På denne bakgrunn er det godt at jeg har fjernet skiltet på kontordøren min hvor det sto: "Senter for middelmådig forskning" - tenk å skryte på seg slikt ...
For øyeblikket er jeg for deprimert til å ta den logiske konsekvensen av det ovenforstående. Men hvis jeg klarer meg gjennom helgen, skal jeg mandag morgen sette opp et nytt skilt: "Senter for undermåls-forskning".
Det er ikke behagelig å bli realitetsorientert, men det er en høyst nødvendig smerte for at man skal kunne "vokse" og "komme videre i livet". Så tusen takk, Helene!
