Jeg skrev en blogg med tittel ”Geologiske ressurser må brukes fornuftig” som ble trykt i geologenes mest leste nettavis Geoforskning.no.
Bloggen ble trykt, selv om jeg kritiserer bergindustrien som gir økonomisk støtte til nettavisen og til mitt institutt ved NTNU. Det var bra at den ble akseptert til trykking. Men min neste blogg kritiserer et gruveselskap med navn. Dette selskapet bidrar også økonomisk til oss og venter på politisk behandling av en svært miljøkontroversiell søknad. Denne bloggen ble refusert av geoforskning.no.
Jeg trykker den heller her, som et konkret tilfelle der man ønsker å bidra med kunnskap for en bedre verden:
Dumping i naturen
I Norge bør myndighetene ikke lenger godta gratis dumping av geologiske ressurser i naturen, verken på land eller i havet. Man kan starte med å ikke godkjenne Nordic Mining ASAs søknad om dagbruddsdrift ved Engebøfjellet (Sunnfjord), som betyr at 35 millioner tonn stein vil dumpes som avfall i Engjabødalen og på baksiden av Engebøfjellet.
Les beskrivelsen av driftsplanene i deres konsekvensutredning (Nordic Mining 2009, s. 19-20):
"I de første årene (ca. 15 år) vil uttak av malm foregå ved dagbruddsdrift. Dette er nødvendig fordi en stor del av malmen ligger helt øverst i fjellet mot dagen. Størrelsen og plasseringen av dagbruddet er vurdert ut fra forekomstens beliggenhet og hensynet til landskapsutforming for å minimalisere innsynet fra nærliggende bo-områder. Arealet er ca 200 daa og etter endt uttak vil bunnen av bruddet ligge ca på kote 40 og bruddkanten mot syd på ca kote 250. Total bergfangst i dagbruddsfasen er om lag 80 millioner tonn malm og gråberg. Av dette er 45 millioner tonn malm, noe som tilsvarer en malmproduksjon på ca 3-4 millioner tonn i året, og en tilsvarende gråbergsproduksjon på ca 2-3 millioner tonn. Gråberg deponeres som grovskutt stein i dalsøkket nordøst for dagbruddet.
Størsteparten av malmbrytningen vil finne sted under jord. Ved underjordsdrift vil gråbergsproduksjonen være minimal siden brytningen skjer selektivt inne i malmkroppen. Utvinnbar malm under jord er estimert til 200 millioner tonn og årlig malmproduksjon vil være på ca. 4-6 millioner tonn. Avgrensningen av malmen mot dypet er fortsatt ukjent, og estimatet er derfor basert på foreløpige tall."
- Økonomisk motivert
Det nevnes ikke hvorfor dagbruddsdrift er ”nødvendig.” Folk flest må anta at det er geologisk eller teknisk nødvendig. Men som en frittalende geolog på et teknisk institutt, er jeg villig til å røpe at denne nødvendigheten er kun økonomisk. Underjordsdrift er mer kostbar. Hvis Nordic Mining virkelig mener at de kan tjene penger på underjordsdrift, bør det kreves at de begynner med det fra det første driftsåret.
Nordic Mining har sine mål. Det første kravet er å få tillatelse til drift. Her er det hensiktsmessig å snakke om arbeidsplasser og ringvirkninger over lengre tid, for eksempel 50 år. Men de vet at de kan legge ned virksomheten når som helst, når den ikke lenger lønner seg. Det neste kravet er å skaffe en god avkastning for sine investorer, som har et forholdsvis kort tidsperspektiv. Dette gjøres ved 15 års dagbruddsdrift. Det kan ikke gjøres med underjordsdrift. Så enkelt er det.
Fjerner toppen av fjellet
Selv hvis mineralprisene øker innen 15 år, er det lite sannsynlig at selskapet vil gå over til underjordsdrift. Det ville kreve annet utstyr og teknologisk kompetanse enn det de har opparbeidet, og er mer krevende og mindre lønnsomt (Earl 2013). De vil heller ønske å utvide dagbruddet. Hvis det ikke er mulig, vil de antagelig legge ned driften, og kanskje gå løs på Steinkrossen, en tilsvarende rutilforekomst noen kilometer mot øst (Korneliussen 2001) som de har rettigheter til.
Ved Engebøfjellet er dagbruddsdrift langt mer miljøskadelig enn underjordsdrift. Det innebærer at toppen av fjellet fjernes, et synlig sår i terrenget som vil vare i mange tusen år. Det er alvorlig når bare 15 års virksomhet gir så langvarige miljøskader.
Sløsing med ressurser
Dagbruddsdrift krever at det fjernes 35 millioner tonn med stein, som står i veien og som ikke er malm. Uønsket stein kalles for ”gråberg” og etter planen skal det meste av dette dumpes i Engjabødalen (Nordic Mining 2009). Dumpingen vil også skade naturen der. Dette er skandaløs sløsing med geologiske ressurser. Det må være mulig å finne en kjøper, når sprengt stein produseres like ved en utskipningskai. Men eksport av gråberg vil være en komplikasjon for deres virksomhet, og det vil kanskje kreve et litt saktere utvinningstempo. Deres mål er å tjene så mye som mulig i løpet av forholdsvis få år. Slik er de økonomiske kravene fra deres investorer.
Salg framfor dumping
Det er samme årsaken til at de ber om årlig dumping av 6 millioner tonn gruveavgang i havet, et såkalt ”sjødeponi.” I vekt og størrelse tilsvarer dette 300 flatpressete bilvrak hver time, året rundt. Gruveavgang er finknust stein, enda mer påkostet enn grovskutt gråberg. Avgangen består hovedsakelig av mineralene pyroksen og granat, som kan skilles ut som egne konsentrater. Eklogitt er en litt sjelden bergart, og disse mineralene har sine spesielle egenskaper når det gjelder farger, egenvekter, og kjemi. Granat har uvanlig høy hardhet som gjør den egnet for sandblåsing, og etter planen vil en liten andel av dette selges. All granat og alle mineralene bør kunne selges.
Selv uten separasjon i ulike mineralkonsentrater, er denne avgangen en geologisk ressurs som kunne brukes. Et brukseksempel er dikebygging i Nederland, der det trengs 25 millioner nye tonn hvert år (Bonden 2011). Dessverre er avgangen noe forurenset med flotasjonskjemikalier, men disse vil kunne fjernes før salg.
Bør få avslag
For selskapet er det mest lønnsomt å produsere mineralet rutil i et så høyt tempo at salg av andre produkter ikke blir mulig. Derfor ønsker de å dumpe mer enn 90% av forekomsten. Og dette skal være gratis for dem, mens de overtar statens mineraler verd milliarder av kroner (Korneliussen 2001) som koster dem 0,5% i mineralavgift (Mineralloven 2009, § 57). Overvåkning av sjødeponiet blir ikke gratis, men det betales av staten. Her blir det arbeidsplasser og ringvirkninger.
Gruveselskapene synes at behandlingstid for deres søknader er unødvendig lang. Men man må huske at kortvarige gruveaktiviteter vil prege naturen i alle menneskegenerasjoner etterpå. Selskapene etterlyser også mer forutsigbarhet i søknadsbehandlingen. Dette bør de kunne få: hvis de ber om å dumpe enorme mengder med geologiske ressurser på landet eller i havet, bør et nei-svar være et selvfølge.
(Red.anm: Kildeliste til denne artikkelen kan fås ved å henvende seg til Allan Krill).
