Flyttesjau på ville veier

I motsetning til forrige gang er det nå politikerne som driver saken, og fyndordene er «en-campusmodell» og «samlokalisering». Det man kaller en campus strekker seg fra Valgrinda og Sorgenfri i sør, via Øya til Gløshaugen og med avstikkere til Tyholt og Kalvskinnet; som campus er jo dette en vits. Og hva argumenteres det med? Jo, nå som forrige gang er det store og runde formuleringer om «tverrfaglighet» som spilles ut som oppleste og vedtatte sannheter. Det virker som om tverrfaglighet er et mål i seg selv – som ingeniør er jeg vesentlig mer opptatt av faglighet – og er det nå så sikkert at det blir så mye mer tverrfaglig samarbeid og studering ved å flytte Dragvoll-miljøene til den ovenfor skisserte campus?

- Få støtter samlokalisering

Det er en god del personer, både professorer og andre fagpersoner som har uttalt seg om «flyttesaken» etter at den dukket opp igjen i media, først og fremst her i UA, men også i Adressa. Så langt jeg har kunnet registrere er det ytterst få som stiller seg positive til flytting, og alle som har uttalt seg om tverrfaglighet har med solid argumentasjon tilbakevist påstandene om at det tverrfaglige samarbeid vil øke ved den foreslåtte «samlokalisering».

Midt på 1990-tallet ble NTH historie som følge av en politisk hestehandel, og NTNU ble skapt. Jeg og mange med meg mente og mener fortsatt at også det var en dårlig ide. Så godt som alle «tekniske høgskoler» i Europa har valgt en annen modell enn den som ble påtvunget NTH; de aller fleste er nå selvstendige «tekniske universiteter», og mange av dem er bedre plassert på de internasjonale rankingene enn NTNU, også de som NTH «konkurrerte» godt mot. Hvordan har disse løst sine tverrfaglige utfordringer mon tro? Prøver jeg her å dra i gang omkamp om NTH? Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det, selv om det faglig sett ville være langt enklere å argumentere for det enn for «samlokaliseringen». Vedtak er vedtak, ikke oppfordring til omkamp!

Mulighet for vekst

Er ikke løsningen ganske opplagt? Helsefagene samles på Øya, teknologi og realfag på og rundt Gløshaugen (og Tyholt), og det meste av resten på Dragvoll. Det gir gode muligheter for alle til å «vokse», og det var vel også dette (i grove trekk) som lå i vedtaket som ble fattet i 2006, et vedtak som var klar på at det hastet med å bygge ut på Dragvoll. Jeg skal ikke bruke mye spalteplass på det politiske spillet som åpenbart har foregått og foregår, det har Svein Lorentzen nylig gitt en utmerket beskrivelse av både her og i Adressa. Jeg nøyer meg med å slå fast at sentrale AP politikere fra Trondheim står til stryk i denne saken.

Å dømme etter uttalelser som så langt er kommet fra de ansatte ved NTNU er jeg rimelig sikker på at motstanden mot flytteplanene er like massiv nå som i forrige runde. Hva ledelsen angår så har vel rektor sagt et betinget ja, i hvert fall til utredning, men i et innlegg i UA 15. januar i år sier han blant annet: «Samtidig vil jeg nok en gang understreke at dersom vi risikerer at et samlokaliserings-prosjekt går på bekostning av andre viktige formål for NTNU, skal det ikke gjennomføres. Det er ikke aktuelt å legge energi og ressurser i en ny planprosess, før vi har fått klare politiske signaler om en finansierings¬løsning som innebærer at den økonomiske risikoen ikke skal bæres av NTNU, men av staten. Og for det andre må vi ha en løsning som gjør det mulig for NTNU å utvikle seg i en samlokalisert campus i minst 50 år fremover». Med disse forbeholdene er det vel nesten litt underlig at ikke rektor allerede har satt en stopper for denne saken, for det er vel ikke rimelig å tro at staten vil ta hele regningen for dette gildet, og slett ikke uten at det vil få konsekvenser for andre viktige investeringer ved NTNU i tiden fremover? Og det er ikke småpenger det er snakk om. Kalkylene i forrige omgang var særdeles optimistiske, og det blir de helt sikkert også denne gangen om prosessen får lov til å fortsette. Prosjekter som dette har en tendens til å under¬budsjettere grovt for å få grønt lys, med det resultat at sluttregningen blir sånn ca tre ganger større enn forutsatt – vi har en del eksempler på «tre-gangen».

Studentene synes å ta lignende forbehold som rektor om man skal ta studenttingets leder som representativ ( se hans innlegg i UA den 8. januar).

Feilgrep av dimensjoner

Til slutt, hva oppnådde man i forrige runde, bortsett fra å svi av en masse penger og forsure forholdet mellom de ansatte og ledelsen? Er det virkelig dette NTNU trenger for å nå sine ambisiøse mål for 2020? Skal disse målene realiseres med halve universitetet på flyttefot; og hva med 2040? Hvor skal det bygges for å nå fremtidige mål? Det vil være et feilgrep av dimensjoner om NTNU nå gir opp Dragvoll; det er det eneste stedet i Trondheim hvor det virkelig vil være mulig å skape en campus i ordets rette forstand.