Forsker Grand Prix, lissom
(Denne teksten ikke er en omtale av et faktisk FGP-arrangement. Innlegget er ment satirisk, og er skrevet lenge før det første arrangementet. Red. anm.)
Forsker Grand Prix (FGP) som lanseres under Forskningsdagene i Bergen, Stavanger og Trondheim, er et interessant konsept. Det markedsføres som forskningsformidlingens Grand Prix, der forskerne har fire minutter på seg til å fortelle, forklare og engasjere publikum. Konseptet beskrives slik: ”Deltakerne er ti doktorgradsstipendiater. De er plukket ut for flere måneder siden, og har fått profesjonell hjelp både med innholdet i presentasjonen, sceneopptredenen og stemmebruk. Hver deltaker forbereder to presentasjoner av sitt eget forskningsprosjekt; én på fire minutter og én på seks minutter. I tur og orden skal de i ilden med sine fire minutter. Når tiden er ute, gir publikum i salen poeng fra 1 til 5 ved hjelp av hver sin "mentometerknapp". Så slippes dommerpanelet til. Deltakeren får direkte, men konstruktiv tilbakemelding fra et dommerpanel bestående av en representant fra henholdsvis akademia, scenekunst og media. Etter å ha gitt hver sin begrunnelse gir de også poeng fra 1 til 5” (www.forskningsdagene.no).
Konseptet er nærlik tv-programmer som IDOL og X-factor. Derfor ser vi ser for oss første deltager på formidlingsshowet: En drgradskandidat fra fysikk som skal anskueliggjøre det han jobber med. Han snakker høyt og tydelig, slik han har lært på forkurset, men i den avrundende fasen av presentasjonen svikter opplegget. Det smeller ikke høyt nok fra reagensrøret. ” BUUUH!” roper publikum, og samtlige trykker på 1-eren på mentometerknappen. Juryformannen, svaret på Karlsen i konsepter det er naturlig å sammenligne seg med, sier ”Nei, vettu. Den gåkke! Komme her og ikke ha øvd seg nok, på en måte. Dødskjedelig!!” Heller ikke sosiologspiren som skal beskrive sitt prosjekt om konflikter i arbeidslivet, slår an. Til tross for blikk-kontakt med juryen og tidsriktig oppstyling, blir det for tamt. ”Ord er ikke nok!” roper scenekunstneren i juryen. ”Du må ha synlige og hørbare effekter når du skal formidle en konflikt. Eksempelvis en gong-gong for å markere eskaleringen av konflikten”. ”Faen!” repliserer sosiologen forsøksvis, men blir svartboblet i sanntid.
Svartbobling av uønskede ord er annet produkt som FGP har lånt fra TV2s underholdningkasse, i dette tilfelle ”Skal vi danse?”. Her så vi hvordan Maria Haukaas som plagdes med sine dansetrinn, fikk sine tilhørende nordlandske faguttrykk svart- og utboblet. Vi tar poenget: Dagliglivets språklige krydder passer ikke inn i glamourshow. Heller ikke i FGP, der normen er høy lingvistisk kapital, lissom.
Rekkefølgen i presentasjonene i FGP er slik at de antatt uheldige performere starter først, slik at det blir stigning og spenning i programmet. En drgradskandidat i sosialantropologi, som avslutter showet med en spenstig plan for observasjon av ulike væremåter i underholdningsbransjen, er fresh med naturlige smilehull og fullfører innenfor de normerte minuttene. ”Sinnsykt bra!! brøler jury-Karlsen ”Yess!!” skriker publikum og kaster mentometerne i været. ”Knallstilig!” avslutter medierepresentanten i juryen, ”men husk litt mer flashing av smilehullene i finalen!”
Selv avventer jeg NFRs søknadsshow ”Farmen”, der jeg skal konkurrere med kolleger i ukesvis i innlagte gårdsøvelser for å få tilslag på et prosjekt om ”Akademisk kultur i lys av medieutviklingen”. Det blir nok hovedkult.
