Instituttledere, arbeidsmiljø og medvirkning

Jeg hadde håpet på at studentene ville begrunne sitt vedtak med det som er viktigst for studenter: Hva er det som gjør at tilsatte instituttledere gjør en bedre innsats for studium og for studentene enn de valgte ledere? Hva må til for at en instituttleder skal ha utdanningskvalitet som en høyt prioritert oppgave?

I stedet for begrunnes standpunktet med noen påstander om de ansatte og deres ståsted, blant annet at det savnes en tillitsmannsfunksjon av lederen ved tilsetting, og at dagens NTNU ansatte tar på seg oppgaven som instituttleder på omgang som en slags plikttjeneste.

Plikttjeneste er uheldig, men jeg har vanskelig for å tro at dette er utbredt. Jeg viser også til at flertallet i høringsrunden har gitt uttrykk for å være fornøyd med de valgte lederne ved NTNU. At den som blir valgt kjenner godt til fagmiljøet er etter min mening en stor fordel, og viktig argument for den valgte rollen.

Et lite paradoks er det også at studentenes støtte til tilsetting ved NTNU ”over hele fjøla” -, noe som vil gjøre NTNU til det eneste universitetet i Norge med en slik ordning - ikke synes å være så radikal at den også omfatter studentenes egne valgordninger.

Den viktigste saken ved gjennomgangen av organisasjonsmodellen ved NTNU er å sikre de ansattes muligheter for medvirkning. Medvirkning er i dag alt for svakt forankret, og vi trenger en radikal omlegging. På instituttsnivå er det behov for å etablere formelle tillitsvalgtordninger, ettersom mange oppgaver er blitt delegert og avgjøres på dette nivå. På nivå under instituttlederen, for eksempel på gruppeleder-nivået, må en formell og god representasjon av alle grupper blant de ansatte sikres. Dagens ordning med utpeking av gruppeledere uten klare og definerte ansvarsområder fungerer tilfeldig, sikrer ikke en reel medvirkning og fører til uheldig maktkonsentrasjon. Gruppeledere bør velges.

Debatten om ledelse ved våre universiteter foregår også i media. Jeg vil gjerne sitere fra debatten i Aftenposten av 6.9.2012: ” Grenser skal sprenges” (Curt Rice, prorektor for forskning og utvikling, Universitet i Tromsø. Dette som en inspirasjon i organisasjonsdebatten også her ved NTNU. Curt Rice tar for seg det han kaller ”ramsalt kritikk” av status ved norske universiteter ved redaktør Knut Olav Åmås, som skrev følgende kommentar i Aftenposten i forbindelse med tildelingen av Kavli prisene til forskere som er stjerner på sine felter:

”Vitenskap er en essensielt kollektiv virksomhet, og den er livsavhengig av fremragende arbeidsmiljøer der talenter blir sett, løftet, pushet og inspirert til å sprenge sine egne - og vitenskapens - grenser.

Banalt? Nei, tvertimot veldig vanskelig å få til i praksis, også i Norge. Det finnes nok av sosialt dysfunksjonelle universitets- og instituttmiljøer i dette landet, som derfor skaper middelmådig forskning og er preget av underskudd på drivkraft og drivstoff.

Fordi de ikke tar vare på enkeltmenneskene, ikke minst unge stortalenter, men for ofte lar dem gå for lut og kaldt vann.

”Lederskap. Evnen til å se noen, til å vise respekt. Evnen til å skape arbeidsforhold som gir resultater”, skriver Curt Rice. Også i dagens organisasjonsdebatt her ved NTNU må også vårt hovedfokus være å skape gode arbeidsforhold som gir resultater. Medvirkning og medinnflytelse er viktige faktorer i et godt arbeidsforhold, og ivaretas best gjennom valg av våre ledere som skaper engasjement og gir mulighet for endring.