Undertegnede, som gikk ut på dato for temmelig nøyaktig ett år siden og som nå opererer som libro med tittel ”emeritus”, ble i høst anmodet av en faglærer ved instituttet om å fungere som ekstern sensor i en klagesak (masteroppgave). Det sa jeg ja til, og etter vanlig praksis ble oppgaven påbegynt umiddelbart og før formell oppnevning var foretatt (denne oppnevningen var i alle de årene jeg fungerte som faglærer betraktet som ”sandpåstrøing”). Sammen med en faglærer ved instituttet avsluttet vi vår oppgave og var klar til å sende inn vår avgjørelse da det kom meldinger fra fakultetet (IVT) om at det hersket tvil om min ”habilitet” som ekstern sensor.
Det kom da for dagen at FUS (Forvaltningsutvalget for sivilingeniørutdanningen) hadde utarbeidet retningslinjer for bruk av sensor, og her står det at en som har vært ansatt ved NTNU ikke bør fungere som ekstern sensor før det er gått et år etter at vedkommende har mottatt lønn fra institusjonen – i mitt tilfelle hadde det vel bare gått ca 10 måneder. Det endte med at jeg ikke ble godkjent, og helt ny komité ble oppnevnt. Litt surt, men greit nok. (Hvorvidt jeg er bedre skikket om en ukes tid enn jeg var for et par måneder siden kan vel muligens diskuteres). Det som er litt mindre greit er at de nevnte retningslinjene, som ingen på ”mitt” institutt var kjent med, heller ikke vår representant i FUS, bare finnes på FUS sin ”hjemmeside”. Det tok meg nesten et kvarter å finne disse retningslinjene selv etter at jeg var gjort kjent med deres eksistens.
Dette innlegget ville ikke ha blitt skrevet om jeg ikke i går hadde mottatt brev fra IVT-fakultetet med beskjed om at jeg er oppnevnt som sensor ved Institutt for konstruksjonsteknikk for perioden 01.09.2009 – 31.08.2012. Det samme fakultetet som underkjent meg for to måneder siden mener nå at jeg var habil allerede et par måneder tidligere? Akk ja, det er ikke så greit.
Hva er moralen her? Min oppfordring er at alle regler som institutter og faglærere skal forholde seg til i forbindelse med undervisningen befinner seg på ett sted, nemlig studiehåndboken. Og det ville ikke skade om de ble gjort lettere tilgjengelig ved en summarisk oppsummering med klare referanser til utfyllende tekst. Som det er nå må man lese både mye og nøye for å få med seg alt.
Jeg tror kanskje FUS har urealistiske oppfatninger av sin posisjon om de forventer at instituttene og faglærerne skal frekventere deres nettsted med jevne mellomrom.
