Førti år med Gaddafi har ført til at Libya har nesten stagnert. For Gaddafi var Libya et eksperiment for hans sosiale og politiske teorier som han kalte den tredje universale teorien og som består av fragmenterte og komiske formuleringer eller slagord av type kvinner får mensen mens menn får det ikke. Disse eksperimentene har hatt katastrofale konsekvenser for den libyske befolkning. Det er for eksempel ikke mulig å få en anstendige medisinsk behandling i Libya. Arbeidsledighet er på 30%. Utdanningssektor er i ruiner. Korrupsjon og undertrykking av ytringsfrihet er utbredt. Henrettelse og likvidering av motstandere er en vanlig praksis. Det finnes ingen uavhengige TV-stasjoner eller aviser. Og det er, ikke minst, fullstendig mangel på sivile institusjoner og organisasjoner. Et kjent sitat av Gaddafi er: det er lov å demonstrere men ikke på gater eller på plasser.
I Libya skriver nå modige ungdommer - med sitt eget blod og med sitt grenseløse beslutsomhet og anstendighet - ett helt nytt kapittel i historien til Libya og til den arabiske nasjonen. Libyasungdom har tatt et modig valg om å bygge et moderne Libya hvor de nyter frihet, likhet og rettferdighet. De vet at de står overfor en kolossal oppgave og at deres motstander har ingen moralske eller etiske grenser. Gaddafis regimet er i fritt fall. Men Gaddafi er en tilhenger av Mussolini, og begge følger den same fasistiske ideologi. Gaddafi legger nå til rette for et blodbad og han har erklært at han ikke vil gi seg uten en blodig kamp. Han er innstilt på å brenne Libya før han forsvinner.
Flere vestlige ledere som Clinton, Sarkouzi og Merker snakker nå om brudd på menneskerettighetene i Libya. Republikanere i USA har til og med kalt for militærintervensjon for å beskytte menneskerettigheter i Libya. Dette er hykleri i toppklasse. Menneskerettigheter blir krenket hver eneste dag i Irak, Afghanistan og ikke minst i Palestina. Vi må aldri glemme at 1.5 millioner mennesker har vært innesperret i Gaza for snart 5 år. Israel har drept 1400 palestinere under Gazakrigen hvor halv parten av dem er kvinner og barn. Vi må aldri glemme heller at Israel trosser verdenssamfunnet og fortsetter med sin aggressiv bosettingspolitikk på okkupert palestinsk jord. Alt dette uten at de samme lederne reagerer med et ord eller røre en finger. Mitt råd til disse ledere er å holde munnen. Dere har null troverdighet.
Det som er et faktum er at utfallet av den libyske revolusjonen vil ha en avgjørende betydning for demokratisering av hele Midtøsten. Seieren av den libyske revolusjonen vil forsterke håpet om en bedre fremtid på samme måte som den Tunisiske og Egyptiske revolusjonene har skapt og fostret dette håpet. En seier vil føre til at revolusjonen sprer seg til enda flere land og til at flere korrupte og diktatoriske regimer faller. Men hvis Gaddafis regime lykkes i å slå ned revolusjonen så er det fare for at demokrati bevegelsen mister momentum og at etterlengte endringer blir stanset eller forsinket.
Det er også slik at Palestina saken er og har vært bakgrunnsbilde for alle demokratibevegelser i Midtøsten. Arabere har forstått at det er nødvendig å frigjøre seg først, før kampen om frigjøring av Palestina kan begynne. Frihet, likhet og rettferdighet for den arabiske befolkning vil bringe drømmen om et fritt Palestina nærmere. Det er mye blod, tårer og smerte som er i vente for de modige unge mennene og kvinnene i Libya men de er vårs eneste håp.
