Lønnspolitikk og defensiv arroganse

I et leserbrev 2. februar kommenterer Tekna, under henvisning til Universitetsavisa, mine uttalelser til Forskerforum 31.januar. Det er bra at Tekna engasjerer seg og legger opp til debatt om lønn i universitets- og høgskolesektoren. Samtidig gjør Tekna tolkninger av mine uttalelser som tar fokus bort fra hva dette dreier seg om, og som tillegger meg holdninger det ikke er grunnlag for. Jeg er ikke i tvil om at nåløyet for å bli professor er svært trangt, og at det er de som kan vise til best faglig resultat som blir professor. Nettopp for å legge til rette for denne aller viktigste ressursen, er jeg som personalsjef ved NTNU vært opptatt av for eksempel hensiktsmessige arbeidstidsordninger og en best mulig lønnsutvikling for vitenskapelige ansatte, - innenfor de rammer og avveininger som må gjøres.

Det var ikke kompetanse intervjuet i Forskerforum dreide seg om, men lønnsnivå. Og et spørsmål var om det kunne være noen sammenheng mellom lønnsnivå og systemet med opprykk til professor. Jeg mener det er en slik sammenheng, ganske enkelt fordi det i Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger heter i § 2-1(1); “Opprykk etter disse reglene er personlig og får ingen konsekvenser for stillingsinnehaverens arbeidsoppgaver”. Rent “tariffmessig” innebærer dette at ved opprykk fra førsteamanuensis til professor foreligger det ingen lønnsforhandlingssituasjon, slik det gjør når man ellers skifter stilling i arbeidslivet. Som Tekna viser til mangler vi oppdatert statistikk. Men tall fra Nifu-Step (rapport 4/2003) viser at ca. 2/3 av de som ble professor i perioden 1993 – 2001, ble det enten gjennom opprykksordningen, eller ved å bli bedømt kompetente til en utlyst stilling de ikke tok eller fikk - men som på visse vilkår gir hjemmel til å søke personlig opprykk ved eget universitet.

Dette er fra min side en konstatering av regelverk og praksis, og dreier seg verken om arroganse, defensiv holdning og er slett ikke et uttrykk for manglende faglig respekt for professorer.

Når det gjelder lønnspolitikk ved NTNU er den knyttet til de prinsipper som framforhandles i innledende runder av lønnsoppgjørene, både av de sentrale partene - og lokalt, og politikken er også knyttet til universitetets mål og prioriteringer. I august 2008 drøftet styret i sak 55/08 NTNUs lønnspolitikk nettopp for å utvikle en lønnsstrategi som understøtter målene om høyt faglig nivå og internasjonal anerkjennelse. Styret vedtok bl.a. en aktiv lønnspolitikk overfor vitenskapelige ansatte som det er vanskelig å beholde og rekruttere, det vedtok å bruke spennet i lønnsrammene/lønnsstigene for å ivareta dyktige vitenskapelige ansatte, og det vedtok at ekstraordinær arbeidsinnsats innenfor undervisning og forskning skal honoreres.

Dette vedtaket ble den gangen vurdert å være så offensivt at flere av styremedlemmene stemte imot til fordel for forslag om en mer solidarisk og utjevnende lønnspolitikk.

Og det er akkurat dette som blir dilemmaet når lønnsfastsetting skjer – enten det er ved nytilsettinger, personlig opprykk til professor eller ved lønnsforhandlinger; ønsket om å føre en mer offensiv lønnspolitikk for bl.a. å sikre nødvendig kompetanse må balanseres mot ønsket om en mer solidarisk og utjevnende lønnspolitikk slik ikke bare styremedlemmer gikk inn for i sak 55/08, men også flere av tjenestemannsorganisasjonene.

Foran det lokale oppgjøret høsten 2012 er det naturlig at styret på nytt drøfter lønnspolitikk, og også blir invitert til å ta stilling til om NTNU skal legge egne midler til lønnspotten. I en slik prosess vil fagforeningene få anledning til å fremme synspunkter og konkrete forslag, for eksempel om lønnsopprykk når man blir professor.