NTNU innfører ikke stempling
Universitetsavisas hovedoppslag 13. januar får det til å se ut som NTNU er på full fart inn i byråkratiske arbeidstidssystemer, og at bl.a. stempling er like om hjørnet. Det stemmer ikke.
Etter en periode med utredning er det klart at nåværende arbeidstidsordninger videreføres omtrent som før. Ingen en bloc tidsregistrering/stempling for vitenskapelige ansatte. For ansatte i teknisk/administrative stillinger videreføres nåværende ordninger med få eller ingen justeringer. Fyldig informasjonsskriv er på vei ut til enhetene.
Bakgrunn
Det er likevel et faktum at de tradisjonelt frie arbeidstidsordningene for vitenskapelig ansatte er under press, og bak mer eller mindre populariserte oppslag om stempling og rigide arbeidstidsordninger skjuler det seg et komplisert saksområde.
Diskusjonen om tidsregistrering er mest synlig, men problemstillingen er knyttet til temaer som kamp om tariffrettigheter, herredømme over arbeidstiden til de vitenskapelige ansatte og lite fleksibelt lov- og regelverk. Varierende grad av forståelse både blant politikere og byråkrater for universitetenes egenart er også en del av bildet.
Helt siden Forskerforbundet sa opp Særavtalen for undervisnings- og forskerstillinger i 2006, har arbeidstidsordningene i sektoren vært i spill. Mange, bl.a. Universitets- og høgskolerådet har kartlagt og utredet tiltak som kan erstatte og ivareta noen av de grunnleggende prinsippene under den gamle særavtalen, men uten å lykkes.
I tomrommet etter særavtalen har universitetene tilpasset seg ulikt. De lokale tilpasningene har vært mange og det er ikke overraskende at Riksrevisjonen mener å ha funnet både feilaktig utbetaling av overtid og brudd på arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven. Det hele kulminerte 16. feb. 2009 da universitetene i klare ordelag fikk beskjed om å innføre tidsregistrering for alle ansatte fra 1. januar 2010. Kunnskapsdepartementet gikk konkret til verks og anviste bl.a. stempling, elektronisk registrering eller fremmøteprotokoll.
Frihet under ansvar
Etter dette ”påbudet” har universitetene samarbeidet, med NTNU som sentral pådriver, for å finne løsninger som på den ene siden ivaretar lov- og avtaleverk, og på den andre arbeidstidsordninger som understøtter initiativ, kreativitet og fleksibilitet.
Løsningen, som kan karakteriseres med begrepet ”frihet under ansvar”, er en kombinasjon av endra bedre rutiner for dokumentasjon av arbeidstid i de situasjoner det er nødvendig, først og fremst ved betaling for ekstra arbeid (eks. overtid). I tillegg vurderes flertallet av vitenskapelige ansatte å være i ”særlig uavhengig stilling” som ikke omfattes av arbeidstidsbestemmelsene. Hvem dette gjelder må riktignok avgjøres ved det enkelte institutt.
Framtiden
Spørsmålet om hva som er særlig uavhengig stilling er det i siste instans ikke opp til universitetene å avgjøre, men domstolene. Prisen for denne tilsynelatende attraktive statusen er tapte rettigheter som overtid og lovmessig beskyttelse når det gjelder maksimalarbeidstid.
Det er ikke vanskelig å se for seg at enkeltpersoner eller fagforeninger synes disse ”tapene” er problematiske og vil bringe spørsmålet inn for retten.
Det er derfor all grunn til å ikke legge ballen død. Tvert i mot er det trolig på høy tid å ta en grunnleggende debatt om arbeidstidsordninger, og hvordan vitenskapelig arbeid organiseres ved universitetene. Mange forhold tilsier det: Kvalitetsreformen med økende undervisning/veiledningsoppgaver og manglende sammenhengende tid til forskning, stadig økende studentmasse, nye unge arbeidstakere i tokarrierefamilier som trenger beskyttelse mot overarbeid og utmattelse, global konkurranse og krav om excellence, kunnskap om hvilke arbeidstidsmodeller som inspirerer og motiverer, osv…
En slik diskusjon må ta innover seg de nye rammebetingelsene for universitetene og løfte seg ut av kortsiktige parts- og særinteresser, og ikke minst løfte fram mangfold, både mellom individer og i tid som noe positivt. Men aller viktigst – de vitenskapelige ansatte må være de sentrale drivkreftene i en slik debatt.
