Om å lede Forskerforbundet fremover

I septembernummeret av Forskerforum minner avtroppende leder, Bjarne Hodne, om representantskapsmøtets store sak: sluttbehandlingen av arbeisdsprogrammet, som vil legge rammene for forbundets arbeid i treårsperioden fra 2013. I dokumentet skal organisasjonen presentere sin fagpolitiske profil; og de konkrete målene settes for neste periode. Det nye hovedstyret får ansvaret for å realisere arbeidsprogrammet. Hodne minner om at måloppnåelsen helt og fullt er avhengig av forbundets gjennomføringsevne. I samme artikkel retter dessuten Hodne oppmerksomheten mot viktigheten av styrkede politiske nettverk: ”En utbygd organisasjon som styrker sin rolle som politisk aktør, vil bedre Forskerforbundets gjennomføringsevne».

Også jeg ser det som helt sentralt å konsentrere arbeidet videre både mot vår gjennomføringsevne og mot dialogen med viktige samfunnsaktører.

For å få til dette er det etter min mening avgjørende at den nye lederen av Forskerforbundet har lederkompetanse på høyt nivå; faglig legitimitet innen forskning og høyere utdanning; internasjonal erfaring; et stort, relevant kontaktnett; gode evner til å kommunisere og forhandle, til å virke samlende og til å arbeide langsiktig og strategisk. Dette må til for å få gjennomslagskraft i sektoren og i den brede offentligheten slik at vi får satt forskningspolitiske saker på agendaen og derved beredt grunnlaget for bedre ressurstildeling og for bedre lønnsvilkår for forbundets medlemmer. Jeg vil her trekke frem enkelte punkter fra min bakgrunnserfaring som vil være viktige for å fylle disse ambisjonene.

Lederkompetanse: Jeg var dekanus ved det humanistiske fakultet ved NTNU i to sammenhengende perioder (fra 1999). Fra 2002 var jeg leder for det nasjonale fakultetsmøtet for HF-fag. Jeg er styreleder i NOKUT (fra januar 2007 frem til kommende årsskifte). Dessuten er jeg styreleder for Forskningsrådets nye program «Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger» (SAMKUL) som skal bli et nytt hovedsatsningsområde for Forskningsrådet (samlet budsjett på nær 350 millioner).

Som leder for HF-dekanene tok jeg initiativet overfor daværende statsråd til det som har blitt ”nasjonal strategi for humanistisk forskning”. Jeg arbeidet for en fornyelse av HF-fakultetet ved NTNU og for å integrere humanistiske perspektiver i et teknisk-naturvitenskapelig universitet. I NOKUT har dreiningen fra «kontroll» til «utvikling» av faglig kvalitet stått sentralt. Begge steder medførte endrede faglige fokus også omfattende organisatoriske omlegninger.

Legitimitet: Jeg har vært professor i nordisk litteraturvitenskap siden 1994. Jeg underviser, med glede, på alle nivåer og har veiledet en rekke studenter på hovedfag/master – og doktorgradsnivå. Jeg har ledet forskningsrådsfinansierte prosjekter, internasjonale konferanser og utgitt en rekke artikler og bøker. Mine interesser går ofte i tverrfaglig retning og jeg er opptatt av å overskride skillelinjer mellom ulike vitenskapelige kulturer. Som leder i akademia har jeg ofte vektlagt viktigheten av tettere samarbeid mellom administrative og vitenskapelige ansatte for å få til best mulig undervisning og forskning.

Internasjonalisering: Før jeg kom til Trondheim i 1992, var jeg i 13 år vitenskapelig ansatt på Universiteit van Amsterdam, Nederland. Jeg er for tiden blant annet norsk medlem i The Standing Committee for the Humanities innenfor European Science Foundation. Forskningsrådet har foreslått meg som styremedlem til et av de nye organene innenfor Science Europe og til programstyrer til bilaterale forskningsprogrammer innen EØS-området. Som styremedlem i Holberg-prisen har jeg gleden av nær kontakt med internasjonalt ledende forskere innen humaniora, samfunnsfag, teologi og juss.

Det er viktig at lederen av Forskerforbundet har solid kunnskap om internasjonal høyere utdannings- og forskningspolitikk. Både videreutviklingen av Bologna-prosessen og utviklingen innenfor EUs rammeprogrammer, Det europeiske forskningsrådet etc. er av sentral betydning for våre medlemmers arbeidsforhold- og betingelser fremover.

Nettverk: Gjennom min tid som dekan, leder for HF-dekanene i Norge og som leder i NOKUT har jeg opparbeidet et bredt kontaktnett. Jeg har samarbeidet godt med kunnskapsministrene (Giske, Clemet, Aasland og Halvorsen) – uavhengig av deres partipolitiske ståsted. Som NOKUT-leder deltar jeg fast blant annet på Universitets- og høyskolerådets representantskapsmøte og i de private høyskolers nettverk, og møter således samtlige rektorer og direktører i den høyere utdanningssektoren. Jeg kjenner godt til de enkeltes institusjoners ulike utfordringer; både de private og de offentlige, gamle og nye universiteter og de ulike små og store høyskolene rundt om i landet. Som NOKUT-leder har jeg nær kontakt med embetsverket i Kunnskapsdepartementet og treffer mer eller mindre regelmessig departementets politiske ledelse, Stortingets KUF-komité, så vel som dets enkeltmedlemmer.

Verdsetting av lønn i kunnskapssamfunnet: Det er bred politisk enighet i Norge om betydningen av satsning på forskning og innovasjon i de kommende tiårene. Arbeidsinnsatsen til Forskerforbundets 18 000 skarpe hoder er avgjørende for å imøtekomme samfunnets behov for kompetanse og innovasjon. Selv om paradoksalt nok «alle» er enige i viktigheten av forskning, er det uendelig langt frem til at samfunnet tar de reelle konsekvensene av erkjennelsen. Vårens lønnsoppgjør kan eksempelvis gå utover rekrutteringen til høyskolelektor. Lektorer med tilleggsutdanning i den videregående skolen har nå begynnerlønn drøyt 50 000 høyere enn høyskolelektorene (ifølge Forskerforum nr 7/12). At lønnsavstanden mellom universitetslektorer og lektorer i den videregående skolen øker, i favør av sistnevnte, regner jeg med vil bli et tema i forbindelse med fastsetting av arbeidsprogrammet på representantskapsmøtet.

I skrivende stund foreligger den internasjonale evalueringen av Forskningsrådet. Rapporten understreker det vi har visst lenge: Sammenlignet med andre land investerer Norge lite i forskning og utviklingsarbeid som andel av BNP. Og norske forskningsresultater holder et godt nivå ”uten å være blant de aller beste”. Lederen av evalueringen, Erik Arnold gikk langt i å antyde på pressekonferansen 10. september at kvalitetsutviklingen innen norsk forskning kunne synes å ha stagnert. Dette er i så fall et alvorlig signal både til storsamfunnet og til Forskerforbundet som organisasjon. Står vi i fare for å miste de gode hodene? Forskerforbundets innspill til den nye forskningsmeldingen la vekt på at forskning må fremstå som en attraktiv karrierevei. Det er derfor avgjørende å sikre konkurransedyktig lønnsnivå i forskningssektoren. Evalueringen av Forskningsrådet viser alvoret bak disse kravene og den betydelige oppgaven Forskerforbundet har i tiden fremover for å få til økt fokus på viktigheten av vårt arbeid.

Forskerforbundets nye kampanje ”hjernekraftverk” vil bli et sentralt verktøy fremover for å synliggjøre betydningen av medlemmenes arbeidsinnsats for samfunnets videreutvikling. I skrivende stund får kampanjen for øvrig gratis drahjelp av Morgenbladets kåring av ti unge fremragende forskere, der jeg har hatt gleden av å sitte i juryen. Det er umulig ikke å la seg begeistre av disse unge menneskenes utstråling, formidlingsevne og fremheving av forskningens grunnleggende betydning!

Kunnskapsminister Halvorsen har i flere sammenhenger fremhevet at forskning er sektorovergripende og at det er nødvendig med økt forskningsinnsats også på sentrale saksområder til de andre departementene. Dette gir Forskerforbundet godt grunnlag for å rette fokus mot den samfunnsmessige betydningen av medlemmenes kompetanse; mot det mangfoldet som medlemsmassen representerer og mot heterogeniteten i det norske forskningslandskapet. Det er allerede kommet signaler om at den nye forskningsmeldingen vil fokusere på instituttsektorens rammevilkår (noe også Forskerforbundet har spilt inn til statsråden). Det vil videre være viktig å fremheve den betydelige forskningsinnsatsen som finner sted innenfor museene, arkivene, sykehusene og bibliotekene.

Som leder av Forskerforbundet vil, som sagt, den sentrale oppgaven innad være å lede arbeidet med å realisere Forskerforbundets arbeidsprogram. Jeg er vant til å arbeide etter overordnede strategier og aksepterer ikke munnhellet om at ”kulturer spiser strategiene til lunsj”. Det vil være viktig å bidra til utvikling - og eventuell fornying - av sekretariatets organisasjon slik at den best mulig er i stand til å utføre den poltikk som styret legger rammene for. Styreleder og generalsekretær vil være et viktig tospann i det daglige. Det er avgjørende at styret sammensettes slik at det innehar komplementær kompetanse og at styret derigjennom kan utvikles til et godt, helhetlig og effektivt kollegium. Gjennom arbeidet i NOKUT med godkjenninger av kvalitetssikringssystemer og studieakkrediteringer kjenner jeg faktisk til hver eneste høyere utdanningsinstitusjon i landet og jeg ser frem til å bistå lokallagene i å rette oppmerksomhet mot de sakene der Forskerforbundet lokalt finner at ”skoen trykker”.

*****

Når ens egen organisasjon ber en om å stille som lederkandidat, blir man nødt til å foreta en grundig gjennomtenkning. Og jeg har altså kommet frem til at jeg i de tre neste årene gjerne – og med stor glede - vil bruke min kompetanse og arbeidskraft i Forskerforbundets tjeneste.

(Dette er en lett endret versjon av kronikken i Forskerforum 9/12)