Særinteressenes omveier
Fakultetsledelsens behandling av Pauline Ann Hoaths stipendsøknad, som hun selv kjempende måtte redegjøre for, er vanskelig å forstå. Prosessen har foregått ved et bestemt fakultet, men kan også ses i en historisk prosess. Ledelsens argumentasjon om prioritering av unge søkere fremfor den best kvalifiserte, kan imidlertid ikke betraktes fra et annet ståsted enn den rent subjektive særinteressen, helt i motsetning til logikken som er forbundet med vår fornuft.
Å vektlegge alderen som kriterium i tildelingen, representerer en sperre som er løsrevet fra den allmenngyldige ansettelsesprosedyren. Motivet om alder er forsøkt hevet opp til et forskningsbasert nivå som vanskelig kan forklares vitenskapelig og rasjonelt. Argumentasjonen er definert ut fra en tallvirkelighet slik at tilbakevisningen bare kan forstås ut fra sin matematiske side. Ledelsens definisjon abstraherer seg derved bort fra menneskelig fornuft og moral. Fakultetets handlemåte reduserer grunnlaget for tildelingen til et spørsmål om tall, som om fagligheten blir et tilfeldig, sekundært aspekt ved forskingen.
Å velge den best kvalifiserte kvinnen som utgjør en reell faglig utfordring for miljøet, forutsetter fri og helhetlig tenkning. Det er historiens radikale prosess som sprenger rammene for beregningene i ansettelsessaken. Prosessen avdekker en historisk spenning mellom personens rett og universitetets ledelsesstruktur. Saken er av politisk betydning ved at en person er blitt brukt som middel til å hevde ledelsesnivåets uavhengighet og særinteresser som finner sted via omveier.
Spenningen mellom person og ledelse var også grunnlaget for UIOs oppsigelse av professor Arnved Nedkvitne. Å forsvare fagets rett ved fakultetet fikk politiske følger for personen. Oppsigelsen ble begrunnet ved ”ordrenekt” ut fra en arkaisk tolkningsramme hvor det er motsetningen som gjelder. Med oppsigelse insisterer ledelsen på å granske del for helhet, ut fra splittende faktorer om hva folk ”mener”, og ved å plukke fra vitners sparsomme utsagn. Grunntanken blir dermed fordunklet og personen rettsløs.
En ny form for akademisk selvforståelse kunne se nærmere på systemets ordninger slik at personene ikke blir ofre for ubarmhjertig polemikk og moralisme. Humanistiske maksimer som inkluderer personens rett kan garantere en større rettferdighet enn systemets direktiver. Det gode imperativ utfordrer interessene med erkjennelse av det rent humanistiske området som handler om at personene har mulighet til å oppheve uretten.
